Ann Helen Moen

I'm an introvert, not an asshole.

  • Publisert: 28.09.2016, 13:42
  • Kategori: Tanker
  •  


     

    Noen ganger liker jeg å bruke lang tid foran speilet, et stort glass hvitvin og kjøre musikken på full guffe. Alt for å gire meg selv opp til en flott kveld ute med venninner. Eller lage masse god mat for en stor gjeng med vennepar hvor vi snakker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker å være blant venner, og koser meg ekstra godt når vi samles og har spillekveld. Eller når vi samles sammen med ungene og finner på noe kjekt.

    Andre ganger er jeg helt motsatt. Jeg vil bare være alene, og graver meg mer en gjerne ned i en bok, eller sitter på youtube og ser rare videoer hele kvelden. Jeg  elsker å skru lyset helt ned, pakke meg selv inn i teppet og sette på en av seriene mine. 

    I det siste har det siste alternativet vært mer fristende enn det første. Jeg tar hver en mulighet for å være alene, og ser frem til de kveldene hvor jeg ikke trenger å sosialisere meg annet enn gjemt bak dataskjermen. Jeg har vært så utrolig sliten og trett i det siste, og har dermed tatt hver alenekveld som en premie. 

    Jeg tror det er en av tingene som gjør at jeg elsker høsten så mye som jeg gjør. Vi kler oss i tykkere klær, som gjør at jeg som er en frost-pinne, ikke lenger ser gal ut. Sola står opp senere og går ned tidligere. Det er akseptabelt å ligge i hjørnet på sofaen, innrullet i ett godt teppe mens du drikker te. En god årstid for slike som meg. 

    Jeg er hun som later som om hun leser noe interessant på telefonen når noen jeg ser bekjente på gata, som jeg ikke vil snakke med. Ikke fordi jeg ikke liker deg, men jeg har ingen krefter til å føre en samtale om været eller andre uinteressante ting som bare foregår fordi vi ikke vil fremstå som frekke. Jeg er hun som ikke tar telefonen med vilje, for så å sende melding etterpå fordi jeg foretrekker all annen kommunikasjon enn å ringe. Å ringer jeg deg, da er det ett godt tegn på at jeg er komfortabel rundt deg. Igjen, jeg er ikke en drittsekk, jeg liker ikke å sette meg selv i potensielt pinlige situasjoner. Jeg liker ikke å holde øyekontakt med mennesker jeg ikke er komfortable med. 

    Bortsett fra jobb, på jobb trer den utadvendte Ann Helen ut, og jeg er høylytt og elsker å dra en spøk og to. Jeg føler meg komfortabel med ukjente mennesker, og det kommer naturlig. Jeg elsker å jobbe i service bransjen, og jeg trives rundt andre mennesker.

    Men så fort jeg er ferdig på jobb eller venninne-kvelden er ferdig, det er da jeg kjenner litt ekstra på det. Da er jeg litt ekstra utmattet og sliten, og jeg trenger litt ekstra tid for å hente meg selv inn. Jeg blir til tider sett på som lat, men det er vanskelig å forklare med ord hvilken tyngde som setter seg på meg, og gjør det til tider veldig vanskelig å reise seg fra sofaen eller senga eller godstolen. En tygde som det til tider gjør det vanskelig å få hvilt godt nok til å bare hoppe i salen med en gang. Noen ganger krever jeg dager for å kunne hente meg inn, mens andre ganger er jeg i full sving rett etterpå. 

    Så kjære venner og bekjente. Ikke ta det til deg om jeg glemmer å svare deg, glemmer å ringe deg opp, eller ikke stopper for å snakke med deg på butikken. Noen ganger må jeg trekke meg tilbake for å være der andre dager. Andre dager sender jeg utallige meldinger og ringer deg hundre ganger fordi jeg er oppspilt over en liten ting. Noen ganger har jeg lange samtaler med personer jeg ikke har sett på mange år, og koser meg. Så du kan si at jeg er litt av en berg-og dalbane. 

     



    Så, ett litt ærlig innlegg av en litt til tider sliten, men veldig heldig firebarnsmamma!



     

  • Publisert: 28.09.2016, 13:42
  • Kategori: Tanker
  • 3 kommentarer
  • Til deg som ikke kan fordra Anna - MammaTilMichelle

  • Publisert: 25.03.2016, 20:48
  • Kategori: Tanker
  • Kjære Anonym.

    Du peiser på hvor dårlig mor du syntes Anna er, og kan ikke få si nok stygge ord. Du slenger ut ufine kommentarer som ikke bør se dagslys. Du mener Anna feiler som mamma fordi hun falt på trynet og forelska seg i feil person, som atter en gang knuste hjerte hennes. Du lar ikke kommentarene ligge om hvor fæl du syntes hun er nå når hun endelig er lykkelig. For det fortjener hun ikke. Du trør over i andre sin personlige boble, og du stiller deg rett i trynet på folk, med maske så klart. For ingen må vite hvem du er. 

    Elendig mamma. Anna er en elendig mamma som burde vært fratatt sine barn.

    Jeg kan ikke komme over hvordan jeg selv får vondt i magen når jeg leser dette brevet. Du åpnet øynene mine, du kjære anonym. Du åpnet øynene mine for hvilke normer, moraler og verdier det tydeligvis er uhyre viktig at jeg lærer mine barn. Hvor streng jeg som mamma kommer til å være når det kommer til drit-slenging, mobbing og baksnakk. Om det å ødelegge noens dag for at du skal få ut en frustrasjon som tydeligvis sitter dypt inne hos deg. 

    Jeg har innsett her HVOR ufattelig viktig det er å lære sine små folkeskikk! 

    Jeg er kanskje litt vell streng, men du prøver å få frem poeng hvor du mener Anna har sviktet som mamma, når alt jeg ser i din tekst, er hvor jeg tydeligvis ikke må svikte som mamma til mine barn. Jeg håper så klart at dette kun er dårlig dømmekraft fra din side, og at du er lært opp til bedre, men prøv å husk at det er en helt virkelig person som sitter på andre siden av det brevet du nettopp skrev deg gjennom. 

    Kjære anonym. Vis verden og fremtidens barn at dette ikke er måten å samhandle med andre mennesker på. Uansett om du liker dem eller ikke. 

    Med vennlig hilsen
    Ann Helen Moen​
    Firebarnsmor med to forskjellige fedre

    Anna - MammaTilMichelle



     

  • Publisert: 25.03.2016, 20:48
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • ER JEG TILBAKE?

  • Publisert: 23.03.2016, 22:08
  • Kategori: Tanker




  • Kanskje, kanskje ikke.. 

  • Publisert: 23.03.2016, 22:08
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Du tror du slipper å springe etter to, men du sitter egentlig igjen med en halv!

  • Publisert: 19.02.2016, 17:07
  • Kategori: Tanker
  • Du tror du tar bort en av to, men det du virkelig gjør er å dele en i to!
    Du tror du slipper å springe etter to, men du sitter egentlig kun igjen med en halv!

    Foreldre får abortere bort frisk tvilling - For en flott overskrift å våkne til i dag. 

    Jeg har aldri vært i mot abort når grunnlaget er godt nok. Det kan så klart være mange grunner, men at det blir brukt som et prevensjonsmiddel ser ikke jeg på som en god nok grunn. Å ikke være økonomisk eller mentalt sterk nok, eller barnet har så store avvik at det ikke er levedyktig utenfor livmoren, det er sterke nok grunner. Du har blitt voldtatt eller seksuelt mishandlet - DET er en grunn.
    Du orker ikke gå på prevensjon fordi det er dyrt, du gidde ikke stresse med kondom fordi det er bedre uten - DET er ingen god grunn. 

    Å få barn er ingen dans på roser. Men det viste du vell? Du som har planlagt å få barn i lang tid. Du og din kjære har gledet dere lenge til dere skal sitte der med en liten i armene. Dere vet at det medfølger våkenetter, utallige bleieskift, melkespreng og for mannen, mindre sex. Men alt det gode veier opp, gleden, smilene, første skrittene, babylukten og den store stoltheten som oser av deg hver gang du ser på den lille bylten som dere har klart å lage sammen. Å for en kjærlighet! 

    Så får dere på første ultralyd, eller kanskje tredje, vite at det gjemmer seg en liten til der bak. Kanskje gjemmer det seg faktisk to til bak der. Du føler verden raser sammen, fordi det var ikke det du så for deg. Plutselig virker våkenettene, bleieskiftene, melkesprengen og mangel på sex, dobbelt så mye tyngre. Hodet går i surr, og du ser for deg livets slutt. Nesten. 

    For du har valget. Du kan faktisk velge. Elle, melle, deg fortelle - tvilling 1. Det var jo lett. 

    Vi har alle hørt skrekkhistoriene. Kvinner som dør under fødsel. Kvinner som må for resten av livet gjøre fra seg på pose som henger på magen. Neon revner fra ene enden til den andre. Kvinner som tisser på seg selv, og aldri kommer til å få kontroll igjen. De veldig uheldige som dessverre mister sine små enten under fødsel, eller rett etterpå. Kvinner som må ta haste-keisersnitt hvor bedøvelsen ikke rekker å virke før de MÅ gå inn å hente babyen. Men vi velger allikevel å få barn. Vi velger å trosse skrekkhistoriene for sjansen er liten for at det skjer deg. For det vi får igjen ved enden er verdt det, UANSETT!

    Det samme har vi med hvordan det er å få tvillinger. De historiene om hvor slitsomt det er, hvor lite søvn du får og ikke minst når de begynner å springe og det er hver deres vei og du står i midten å har mistet mot og mæle. Er du stor med enling flyr kommentarene om du er sikker på at det ikke er to. Stakkar deg. Det er vanskelig å ikke høre etter, Å få tvillinger så kan du også drite i å få kroppen tilbake igjen etter svangerskapet. Du kommer jo til å bli så stor at du ikke en gang klarer å se føttene om du sitter med bena strekt ut. Å du som hadde tenkt å yte etter samfunnets regler og amme ihvertfall til barnet er 6-12 måneder. Det er jo umulig med to.


    Alle vil jo forstå hvor redd du er. Hvor slitsomt det vil bli. Å de få du forteller at det er to slenger en halv ekkel kommentar før du nærmest har fått sagt hele setningen. Eller det er kanskje det du tenker at de tenker mens du prøver å forklare hvorfor du har tatt det valget du har. Muligens sier du ikke at det er to en gang, fordi du ikke ønsker å høre hva de har å si. Kanskje du faktisk ikke bryr deg!

    Men jeg skal si deg noe som kanskje kan virke litt hardt. For hva vet vell jeg om hva dine grunner er, eller kanskje jeg har nevnt de, men det ikke virker som om jeg forstår deg. 

    Du har vell gjerne forstått det på bildene, men jeg har vært der. Jeg har vært på det undersøkelsesbordet med tårer i øynene. Jeg har hatt tusen tanker kjørende hardt gjennom hodet, og alt bare virker som om det går i slow-motion. Allikevel slo ALDRI tanken meg at jeg skulle kvitte meg med hverken den ene eller den andre. Hvordan skulle jeg kunne valgt? Hvem hadde jeg endt opp med? Mathias? Oliver? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde nok ikke hatt noen av de her. Ihvertfall ikke den Mathias eller Oliver som jeg kjenner den dag i dag. Jeg hadde ikke hatt to blide gutter som både er hverandres bestevenn og største fiende. Jeg hadde hatt en halv gutt her hjemme. DET er jeg sikker på. 

    Jeg har aldri møtt ett tvillingpar som ikke har hatt et spesielt bånd seg i mellom. Historier om tvillinger som mister noe av seg selv om den ene dør, enten som ung eller gammel. Tvillinger som er blitt skilt ved fødsel og hele livet frem til de blir gjenforent, følt at de har manglet noe. 

    Jeg kan fortelle deg at myten om å få tvillinger er usann. Jeg har fire små, hvor Mathias og Oliver som er tvillinger, er mine første barn. Jeg har aldri vært borti mer rolige, bedagelige og enkle barn å ha med å gjøre. Jeg var alene med dem, bare jeg og guttaboys for oss selv. Jeg var nesten 21 år, og hadde flyttet hjemmefra 3 uker før de ble født. De ble født før termin, og vi tilbragte noen dager på nyfødtintensiven. Vi fikk støtte og hjelp. Jeg fikk svar på ALT jeg lurte på, og jeg følte meg trygg! 

    De spiste godt, de sov godt. Det var alltid rutine, og det var veldig lett å vedlikeholde den rutinen når vi kom hjem. De var matglade og de var lykkelige! De hadde hverandre. Fra dag en sov de i samme seng, og de fant en trygghet i hverandre. De kjente hverandre sine lukter og lyder. De har fra dag en vært hverandre sin støtte. 

    De heiet på hverandre når de lærte seg nye ting. De hadde hverandre for oppmerksomhet, og de lo av hverandre. De var og er hverandres støtte i barnehagen. Innkjøring i barnehagen med tvillingene var en lek. Å vet du hva? Ammingen gikk SUPERT! 

    Jeg har så lyst å vise deg en film. Filmen av hverdagen vår de siste fem årene. Vise deg hva du går glipp av, og hva du aldri måtte bekymre deg for igjen. Vise deg at gleden med tvillinger aldri kan beskrives med ord, og at du ikke har noe å bekymre deg for. Vise deg hvilket bånd de to har mellom seg, både på godt og vondt. For du kommer aldri til å forstå når jeg prøver å beskrive. Du kommer aldri til å forstå hverken enling, tvilling eller trilling før du sitter der. Du kan se for deg, og du kan prøve å forestille deg, men du har ingen anelse før du er der. 

    Jeg har lyst å gi deg alle mine betryggende ord, og jeg har lyst å ta fra deg bekymringene dine. De bekymringene som driver deg til tanken om å velge bort den ene. Jeg vil gjøre deg så trygg som Mathias gjør Oliver (og omvendt). For jeg kan ikke gi deg følelsen som jeg satt med da jeg la en nyfødt, gråtkvalt Oliver vedsiden av tvillingbroren sin igjen etter en time i solen (gulsot), og så hvor fort han roet seg. Hvordan Oliver holdt hånden til Mathias mens jeg ammet dem begge, eller hvor fort de fant roen når de lå helt tett oppi hverandre når de skulle sove.

    Kjære kommende/tvilende tvillingmamma! Det kommer til å gå fint!
    For de har hverandre. Vær så snill, ikke del en hel i to fordi du er redd.




    ​Ja, jeg har nok blitt revet med, og tatt denne debatten veldig personlig. Men hvordan skal jeg la være!? Noen kan kanskje til og med si at jeg har vært svært hard, men jeg tror ikke jeg kan få poengtert nok hva du velger bort!

    (Skrevet i går (torsdag 18.02.16) på min nåværende blogg: WildLittleCubs, men anser det så viktig tema at det må UT.)

  • Publisert: 19.02.2016, 17:07
  • Kategori: Tanker
  • 1 kommentarer
  • Naked (a): To be without clothes or to be exposed

  • Publisert: 05.12.2015, 19:31
  • Kategori: Tanker
  • Noen ganger kan jeg stå i dusjen og kjempe mot bølgen av tanker og følelser som slår meg. Jeg velger å lede tankene bort for å slippe å muligens knekke. Jeg vet ikke en gang om tankene og følelsene jeg prøver å unngå er så fæle som jeg er redd dem skal være, men det skremmer meg mer enn nok til å la være. 

    Jeg må ærlig si at å skrive om det her har allerede gjort at jeg sitter med klump i halsen, men likevel har jeg ikke helt krysset over den værste streken. Jeg kjenner at jo mer jeg skrive, jo mer jeg lar tankene flyte, jo større blir klumpen i magen. Pulsen stiger, og jeg tar meg selv i å puste muligens dobbelt så fort. 

    Det har tatt flere minutter å skrive disse få setningene enn det muligens ser ut. Mellom hvert punktum må jeg trekke pusten litt ekstra bare for å dobbelsjekke at jeg fremdeles klarer å trekke meg selv tilbake. Isolere meg selv - passe på meg selv. 

    Jeg har lært at jeg til en grad klarer å tenke tankene som skremmer meg, men jeg lar meg ikke føle for mye på dem. Som om de er noen andres ord..

     

     

    For å lese resten av innlegg trykk HER for å komme til den nye bloggen min! Dette er uten tvil mitt mest nakne innlegg noen gang, og det er veldig skremmende!

  • Publisert: 05.12.2015, 19:31
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Clinomania (.n)

  • Publisert: 09.03.2014, 11:23
  • Kategori: Tanker
  • - excessive desire to stay in bed.

    Det har vært mitt mantra de siste ukene, å til dels føles det stort sett slik enda. De siste ukene har vært tunge og krevende. Jeg har nærmest selv vært en berg-og dalbane av følelser, å det har tatt på.

    Det ene sekundet nyter jeg fred å ro, å med det kan hverdagslivet virke idyllisk og nesten på kanten, klisjé. Å bare sekunder etter føler jeg livet raser forbi meg mens jeg panisk prøver å løpe for å ta det igjen. Som en evigvarende tredemølle. (Å jeg som hater å jogge da!)

    De siste ukene har vært preget av utrolig mye stolthet også. Mathias og Oliver har feiret sine 3(!) fantastiske år og vår lille hjertesten Felix Vilhelm har rørende nok allerede blitt 1 år! #hvorfaenblirtidenav

    De siste ukene har vært veldig krevende. Ikke bare på familiefronten, men også arbeidslivet. Permisjonen er over for denne gangen, men med barnehagestart i august, måtte vi lete etter dagmamma. Det er fullstendig umulig for meg å være hjemme med Felix i ulønnet permisjon. Vi er totalt avhengig av to stabile inntekter. Det har det ikke vært de siste månedene. Dagmamma lot seg vente på, å dagene føltes tunge og ikke minst dyre. Jeg vil veldig gjerne høres mye mindre materalistisk, men i den verden vi lever i nå er penger roten til ALT! I tillegg topper det seg litt ekstra når jeg ikke er sikret 100% stilling når jeg kommer tilbake i jobb. Jeg er dermed på leting etter ny. Å det er heller ikke bare bare. Det har dermed fått hele hverdagslivet nå til å bli ett stort rot.

    Heldigvis har vå nå fått dagmamma, men jeg sitter fremdeles uten 100% stilling. En uke føles plutselig ut som en hel måned, å presset bare stiger med hver eneste dag. Jeg har jo som alle andre mødre ett stort ønske om å gi mine barn alt de måtte trenge og enda mer. Både når det kommer til kjærlighet, tålmodighet og ikke minst klær og leker. Akkurat nå føler jeg meg tappet for alt. I og med at fremtidsplanene for tiden er veldig usikre, sitter vi å tviholder på det vi kan. Prøver å holde oss flytende på det som for tiden kan minnes litt om et synkende skip.

    Misforstå meg rett, vi har det veldig bra sammen. Å vi prøver å la stresset påvirke barna på tilnærmet lik null. Men for meg blir det til tider litt mye. Jeg prøver å ikke la det knekke meg, men kjenner at det tar på. Jeg sover dårligere, er mye trøttere hele dagen, orker ikke trene og tålmodigheten min er svært lav. Hjelper ikke særdeles mye at Felix for tiden kan slå seg totalt vrang på natten, å holde det gående i noe som virker evigheten. I tillegg står han opp umennesklig tidlig. Klokken 5 er IKKE morgen for ett B-menneske som meg. Det er midt på natten! Hedligvis er Per en fantastisk hjelp. Han tar ungene om morgenen så jeg kan sove litt lenger. Så lenge jeg tar Felix på natta. En fin balanse, men alikevel, krevende.

    Så nei, det er ikke BARE rosenrødt å være Mamma Moen. Det er til tider svært tungt, å jeg kan ta meg i å gråte av utmattelse så fort ungene har sovnet for kvelden! For opp i alt mamma er jeg også en individuell person. Jeg trenger å seile på rolig sjø innimellom også. Jeg skulle mer en gjerne sett at denne stormen la seg for nå. For dette er for tungt.



     

  • Publisert: 09.03.2014, 11:23
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Mine tanker om fødsel

  • Publisert: 28.11.2012, 12:00
  • Kategori: Tanker
  • Det er mange som lurer på det samme spørsmålet; hva jeg tenker ang. fødsel. 

    Jeg må ærlig si at jeg gleder meg.

    Jeg ble sist gang frarøvet retten til å arbeide for å få ut tvillingene på egen hånd. Tvilling 1 - Mathias lå i seteleie da fødselen startet. Han hadde også festet seg, noe som gjorde at det var umulig å prøve å snu han. Jeg hadde fått beskjed allerede på ordinær ultralyd, at om han fremdeles lå i seteleie ved fødsel, at de ville ta en evaluering om jeg kunne føde vaginalt. 
    Da fødselen startet og jeg kom meg på sykehuset, kunne overlegen tydelig kjenne at han lå festet med rumpa ned. Vi fikk beskjed om at jeg var satt opp til røngten tidlig neste morgen, for å se om jeg hadde bredt nok bekken til å kunne føde et setebarn. Før vi viste ordet av det gikk vannet, og vi ble hastet ned på røngten. Ikke en god ting å gjøre med rier! Det var makabert vondt!
    Etter vi kom oss opp på rommet igjen, fikk jeg konstantert 3 cm, og epidrualen kunne settes. JIPPI! Ånei, der kommer overlegen springene inn med henda nesten veivene i været for å stoppe anestesisykepleieren som satt klar bak meg. Her skulle ingen epidural settes, men spinalbedøvelse. Jeg hadde desverre ikke bredt nok bekken til å føde et setebarn normalt. Det ville være en for stor risiko for både meg og barna. Mest sannsynlig hadde Tvilling 2 - Oliver glidd ned med hodet når det var hans tur, men det hjalp ikke så mye.

    Så da bar det over på operasjonsbordet, og spinalbedøvelsen ble satt. Bare få minutter etterpå var både Mathias og Oliver født. To nydelige keisere! Jeg fikk sett dem fort begge to før jeg ble trillet bort på observasjon, og guttene ble tatt ned på 3D for evaluering (ble født prematurt, 34 + 4).
    Tror det gikk nærmere halvannen time før en stolt pappa og sykepleier kom trillende på guttene mine. Ettersom at jeg hadde fått spinalbedøvelse, måtte jeg ligge nede på obs. en stund før jeg fikk komme opp på fødsel, og dermed kom heller guttene ned til meg når de var klar.

    Jeg var så smart å ta en sovetablett bare halvannet minutt før vannet mitt gikk, noe som gjorde at jeg var en smule forfjamset og fnisete av meg. Dette hadde bare smålig begynt å dabbe av når guttene var komt ned, så jeg husker ikke serlig masse av hva som ble sagt eller gjort. Men noe jeg husker var at det var utrolig merkelig. Der lå jeg plutselig uten mage, og med to gutter i armene. To nydelig gutter, men var de virkelig mine? Jeg husker jeg lurte på om de var sikker på at de ikke ga meg feil unger nå, eller at mine fremdeles ikke lå i magen. Det var rart å gå fra å være gravid til å ligge bak et forheng mens noen viser deg en baby og sier det er din. Jeg klarte ikke helt å forstå at de virkelig var mine. 
    Ikke misforstå meg, morsfølelsen var på plass med en gang, og jeg led ikke av noe fødselsdepresjoner, men det var forvirrende for meg.
    Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med at det skulle være så "enkelt". Bare få ungene sine servert i armene. Nå var jobben gjort, liksom.

    Hvor hadde jeg trødd til?
    Hvilken jobb gjorde jeg?
    Hvorfor får jeg en så stor gave for en jobb jeg ikke gjorde?

    Jeg følte jeg ikke hadde jobbet for gaven. Jeg ble frarøvet muligheten til å jobbe og slite for å få to nyfødte gutter klaska på brystet. Jeg ble frarøvet den så sårbare tiden rett etter de kom ut av den trygge livmoren min. Jeg ble frarøvet rettigheten til å være den andre, om ikke første, til å holde ungene mine. Ikke en serlig kjekk følelse å sitte med, å tenke at før meg, så var det gjerne titalls forskjellige personer som fikk holde og beundre guttene mine. Det er enda sårt å tenke på den dag i dag.

    Dere må ikke misfortå hva jeg mener. Jeg er glad de ble tatt med keisersnitt, i forhold til hva som kunne skjedd om vi hadde prøvd å født vaginalt. Det kunne endt gale for både Mathias og meg, og gjerne Oliver også. Jeg er glad den rette besluttningen ble tatt, og at de den dag i dag er to friske gutter.

    Det er bare at denne opplevelsen har fått meg til å forstå hvor viktig det er for meg å kunne føde vaginalt neste gang, altså nå når lillebror kommer. Jeg har snakket med min jordmor og jordmoren jeg fikk på ord.ul, og jeg får føde vaginalt neste gang. Så sant lillebror ikke bestemme seg for å ta en "Mathias". Det er ingenting i veien for at om Felix legger seg med hode ned, at jeg skal få føde normalt. Jeg har mange tanker og ideer om hvordan min neste fødsel skal være. Jeg husker at jeg var veldig usikker på hvordan jeg ville det sko foregå sist gang, men denne gangen er jeg bestemt på å sette opp ønsker om hvordan ting skal gå. Er litt usikker på om jeg får føde på fødeloftet her i Stavanger i og med at jeg en gang har tatt keisersnitt. Å skulle det være mulig så vil jeg absolutt det. Jeg har lyst å føde i badekar, ihvertfall bruke det som smertelindring. Jeg vil ha dempet belysning, minst mulig folk rundt meg, min kjære ved min side, og sist men ikke minst, jeg vil ta i mot selv. 
    Om noe skulle gjøre at disse kriteriene ikke kan oppfølges, så tar vi ting litt som det kommer. Sikkerhet kommer først, absolutt! 

    Jeg vil bare si til de av dere som syntes at keisersnitt bør være valgfritt, at nei, jeg er ikke enig! Da tenker jeg absolutt ikke på smertene av et keisersnitt i etterkant, men for det beste for deg som er mor. Du blir frarøvet den første tiden med babyen din. Den får du aldri tilbake. Du blir frarøvet stoltheten av å ha arbeidet for babyen din. Det så utrolig mange følelser og babyen første ting du blir frarøvet, som ikke er verdt det. Det er ikke en god følelse og sitte igjen med etterpå. Heldigvis for meg, så har jeg muligheten til å få oppleve å få arbeide selv. Jobbe for å møte mirakelet som har gjemt seg i magen. Det er gjerne urkvinnen i meg som snakker nå, men jeg vil føde normalt. Jeg vil jobbe for det!

    Er jeg den eneste som føler det slik? 

    Jeg forstår at folk lider av skikkelig fødselsangst, men tenk igjennom det. Vil du virkelig bli frarøvet disse tingene fordi du er redd for at det skal gjøre vondt, eller at du skal revne? Det vil gjøre vondt! Det skal gjøre vondt. Du skal ha et barn på gjennomsnittlig 3,5kg ut av et lite hull. Selfølgelig vil det gjøre vondt. Å sannsynligheten for at du vil revne eller bli klippet er relativt stor, men det gror igjen etterhvert. Du vil etterhvert klare å sitte igjen. Du vil etterhvert klare å gå normalt. Du vil også etterhvert gjerne ønske deg flerne barn, og du er villig til å gå igjennom det samme igjen. 
    Så vil du virkelig satse noe så dyrebart som den første tiden med din nyfødte? Ikke la redselen ta overhånd, og skremme deg fra en opplevelse med den nyfødte som du kun får en gang. Jeg får oppleve den tiden med Felix, men jeg kan aldri få den tiden med Mathias og Oliver. Å for å si det slik, det er helt jævlig etter et keisersnitt også, over lengre tid! Så de av dere som er redd fpr at det skal gjøre vndt under en fødsel, det er ikke serlig godt når morfinen går ut etter operasjonen. Så er det sagt! haha.

    Det er ikke bare dette som gjør at jeg personlig ihvertfall, syntes det er best å føde vaginalt. Det er så utrolig mange flerne fordeler for barnet, og måten den møter verden. Det er medisinske grunner til at et barn har best av å bli født vaginalt. Alt i fra at fostervannet i lungene kommer best ut ved å fødes vaginalt, da selve fødselen bidrar til å "dra" vannet ut av lungene til barnet. Til at en vaginal fødsel er mye mindre traumatiserende for barnet. Blodgjennomstrømningen i navlestrengen får jobbet seg ferdig (ferdigere ihvertfall) ved en vaginal fødsel, enn når en må haste barnet ut av mors mage ved keisersnitt. Det er også store fordeler for mor. Det er mye mindre risikabelt å føde enn å gå igjennom en hel operasjon. Å sist men ikke minst, arret! Det er ikke serlig fint å gå med et skjevt, stort arr på magen. Om du må sy etter en vaginal fødsel, så er det vell ingen som glor deg oppi høna når du går på stranden i bikini. Jeg personlig bryr meg ikke om mitt arr, det er heller ikke serlig synlig, men det er alikevell noe du får uansett ved keisersnitt. Magen/Livmora trekker seg saktere inn ved keisersnitt fødsel enn normal vaginal. Det kan oppstå komplikasjoner som at livmoren blir påvirket etter ett så stort snitt. Jeg har vært superheldig! Lite arr, magen trakk seg fort inn igjen, og jeg hadde ingen komplikasjoner eller infeksjoner i arret i etterkant. 
    Men jeg har i ettertid slitt mye med kraftige mensensmerter (skal ikke påstå å si at keisernsittet er ansvarlig for dette, men det rimer litt?!). Helt til høyre på arret hovner området opp når jeg har mensen og eggløsning og jeg blir skikkelig øm langs hele arret når jeg har mensen/eggløsning. 

    Dere må ikke tro at et keisersnitt i seg selv bare er snipp, snipp så er du ferdig, her er en frisk unge! Så her har du både fysiske og psykiske "plager" med et keisersnitt. Hvordan jeg opplevde det, og hvorfor det er så viktig for meg å kunne føde normalt nå med lillebror. Så håper jeg at jeg gjerne hjalp noen, og ikke skremte andre enda mer. 

    Så tilbake til svaret mitt; Jeg gleder meg til å føde normalt! 

    Mitt første møte med Mathias og Oliver etter operasjonen (Nede på observasjonen)

    JEG VIL OGSÅ PÅPEKE: 
    Jeg er ingen ekspert på dette området. Dette er mine erfaringer og tanker. Jeg vet at en vaginal fødsel kan være feil valg for enkelte av en medisinsk årsak. Jeg har ikke tatt med i beregning verken totalruptur eller andre alvorlige fødelskomplikasjoner. Jeg forstår også at noen må ta keisersnitt av medisinske årsaker, som meg. Nå snakker jeg om personer som har en generell fødselsangst. At det i enkelte tilfeller er det beste å gjøre, skal jeg aldri tvile på. Jeg er ingen lege, og jeg snakker veldig generelt. Jeg er også for at folk som har vært i fødsel i mange timer, har avføring i fostervannet og andre ting som tilsier at en normal fødsel vil være skadelig bør ta hastekeisersnitt. Jeg beklager om folk føler seg tråkket på, eller har lyst å hive i trynet på meg at ting ikke alltid er så "rosenrødt" og enkelt, at dette er personlige tanker om fødsler. Hvordan jeg ble påvirket av et keisersnitt. Hvilke følelser jeg satt igjen med etterpå, og hvordan det påvirket meg til å tenke nå i dette svangerskapet. Jeg prøver på ingen måte å si at om du har fødselsangst å vil ha keisersnitt, at du er ei pingle eller noe sånn. Jeg vil bare sette lys på det som ofte blir glemt når en tenker på fødsel. Nettopp den første, dyrebare tiden du aldri får igjen. Jeg vil bare at folk skal tenker etter hvor viktig den stunden er! Ikke ta den for gitt! (: 

    Hva tenker du om fødsel?
    Har du født før, og vil du gå igjennom det en gang til?
    Har du tatt keisersnitt?
    Satt du også igjen med følelsen av å bli frarøvet noe dyrebart? 

  • Publisert: 28.11.2012, 12:00
  • Kategori: Tanker
  • 12 kommentarer
  • Hva skal en si?

  • Publisert: 02.11.2012, 16:00
  • Kategori: Tanker
  • "OK, så du ble mor i fjor til to unger, men forholdet til pappaen deres tok slutt. Bare ETT år senere er du gravid igjen med ny type.. Er dette noe å blogge om? Du er ung, og burde tenke litt på hvordan du fremstår. Dette er ikke for å kritisere, men i din ader burde du ikke tenke litt på hvordan fremtidige unger skal vokse opp, og din egen utdannelse? Og ikke minst - prevensjon?" - Jezebel

    For noen dager siden poppet denne kommentaren opp i kommentarfeltet mitt. Det første jeg tenkte var "hva skal jeg si tilbake"? Jeg var en smule målløs for at noen kan være så kyniske og kalde, og forvente at jeg IKKE skulle tror at den kommentaren var for å kritisere. 

    For det første så forstår ikke jeg hvordan du kan skrive en slik hardtslående kommentar uten å ha alle fakta på bordet. Det er tydeligvis en del du ikke har fått med deg, og det er nok fordi du ikke har tatt deg tid til å bli kjent med "blogg-meg", ved å lese hele historien bak. Du har sikkert ramlet over denne bloggen, lest "om meg"-feltet, og lagt deg en idé om hvordan jeg er som person og mamma. 

    Noen, deriblant deg selv ("Jezebel") sikkert, lurer på hvorfor det tok meg så lang tid før jeg valgte å svare deg på den kommentaren. En enkel forklaring på det er fordi det var viktig for meg å først få være litt emosjonell i forhold til anklagelsene du bruser ut med. Jeg leste den kommentaren, og følte først et utrolig stikk i brystet over at du, som en person jeg IKKE kjenner, kan komme med uttalelser overfor hvordan jeg er som mamma. Nei, du har ikke direkte sagt at jeg ikke er en god mor, eller sagt noe om mine oppdragelsesferdigheter, men du poengterte ganske sterkt at jeg som en i min alder bør tenke litt på hvordan fremtidige unger skal vokse opp. For deg var nok dette måten jeg fremstod, men jeg tenker at om du virkelig hadde sjekket opp faktaene dine før du skrev noe slikt, kunne fått et litt annet bilde av hvem jeg er, som mor og person. 

    Jeg har tenkt en stund over denne kommentaren, om det er verdt å legge seg i en diskusjon over en ufin kommentar blant så utrolig mange fine. Jeg tenkte en stund at om jeg valgte å svar deg på denne kommentaren, så ville det virke som om jeg måtte forklare meg. Noe jeg ikke syntes jeg bør i det hele tatt. Jeg skal ikke måtte forklare til en enkelt person hvorfor forholdet til tvillingenes pappa ikke fungerte, hvordan jeg fikk meg ny kjæreste, hvorfor vi valgte å få barn sammen så fort etter tvillingene, hvilken utdanning jeg har, hva jeg gjør for å holde økonomien vedlike, og sist men ikke minst hvorfor jeg velger å blogge om min hverdag. Hadde du lest igjennom bloggen skikkelig, hadde du på et tidspunkt lest deg igjennom alle de spørsmålene. Jeg har faktisk skrevet om dem tidligere, og det tar ikke så utrolig lang tid å finne ut. 

    Det er ganske tydelig at du "Jezebel" ikke liker måten jeg lever på, eller nyter livet mitt, men det er da ikke din jobb å fortelle hva som er rett å galt i verden. 
    Om du fremdeles føler deg litt bortkommen, kan jeg liste opp litt fakta for deg, slik at du gjerne får en litt bedre oppfatning av hvem jeg og vi er. Jeg sier ikke at med dette så skal du totalvende dine synspunkter om meg. Hva en du tenker om meg og min livstil er helt og holdent dine tanker. Du må få lov å tenke hva du vil. Det er derimot ikke din RETT å trykke noen ned på den måten, med slike unødvendige kommentarer som ikke er skrevet for å kritisere, men som påpeker stor hvor kjekt du syns det er å kritisere nettopp meg.

    Her er ihvertfall litt faktaopplysninger som kunne vært nyttige for deg da du skrev den kommentaren:

    - Jeg tåler ikke prevansjon (allergisk mot alt utenom kondom)
    - Jeg var "head-over-heels"-forelsket i barnefaren til tvillingene
    - Jeg ble gravid da jeg ikke gikk på prevansjon pga. allergien (at vi ikke brukte kondom var selvsagt helt og holdent vår egen feil)
    - Vi valgte å beholde, det var for meg ingen andre alternativer
    - Jeg har en godt betalt og stabil jobb, som jeg forsovet har jobbet med i 6 år!!
    - Jeg er ferdig med videregående utdanning, med nokså gode karakterer også gitt!
    - Barnefaren hadde desverre ikke de samme følelsene for meg, dermed valgte vi ganske tidlig å gjøre dette hver for oss, men sammen
    - Har et utrolig godt samarbeid med tvillingenes far, og guttene våre lider INGEN nød.
    - Jeg var heldig som fant en som ville ha meg selv om jeg satt hjemme sprekk-klar.
    - Nå har vi bodd sammen i over ett år, og vi er forlovet!
    - Jeg ble faktisk gravid TO år etter jeg ble gravid med tvillingene, og ikke ett som du påstår. (Ikke at det hadde hatt noe betydning om det hadde vært kun ett år etter)
    - Denne gangen ble jeg gravid da vi hadde et stabilt forhold, med et stort ønske om å kunne forstørre familien vår.
    - Om det var det mest ideele i forhold til hvordan det kunne vært om jeg hadde hatt hele utdanningen min i orden, nei, men om det var det riktige for oss, ja!
    - Hvorfor jeg enda ikke er ferdig med utdanningen min er fordi jeg er en ganske bestemt person, og om jeg ikke finner noe jeg VET jeg vil drive med, så bruker jeg ikke dyrebar tid på det.
    - Jeg SKAL derimot begynne på skolen neste høst, da jeg endelig har funnet noe som er intressant og får meg til å ville jobbe for det. 
    - Jeg har tenkt på hvordan mine barn vokser opp. Næmlig lykkelige, fylt med kjærlighet. 
    - Selv er jeg skilsmissebarn. Noen ser på det som en negativ ting. Ikke jeg. Jeg ville ikke vært foruten mine steforeldre og halvsøsken, og jeg har en helt fantastisk familie.
    - Mine barn vil ikke lide mer nød en meg når det kommer til akkurat dette. Jeg og tvillingenes far snakker godt i sammen, og gjør det som er best for våre barn. Vi samarbeider!
    - Jeg elsker mine barn, og vil dem kun det beste! De har mat på bordet, tak over hodet, varme klær og ubeskrivelig masse kjærlighet som strømmer fra alle kanter. 

    Så uansett hva du måtte tenke om meg "Jezebel", så for meg synest jeg at det til syvende og sist er mitt valg om jeg mener dette er noe å blogge om, noe jeg tydeligvis mener. På samme måte som det er ditt valg om du synest bloggen er verdt å lese. Det er ganske tydelig at du ikke liker bloggen min, og hvordan jeg gjør ting på. Da har jeg i grunnen ikke annet å si enn; la vær å lese da, kjære (: 

    Kanskje noen som reagerer på hvorfor jeg har valgt å sette så stort lys på akkurat dette og denne kommentaren. Noen tenker gjerne, hvorfor bry seg om det. Er du blogger så må du tåle kritik. Jeg er enig i den til en viss grad. Jeg har valgt å godkjenne alle kommentarene mine pågrunn av nettopp dette, at det er ikke alltid alle er enig i hva du mener. Det forstår jeg kjempe godt, men når en person går til personangrep og nærmest beskylder meg for å ikke tenke på mine barns beste er å gå litt vell langt. Det kan for all del være at hun skrev denne kommentaen som kontruktiv kritikk, men hun burde da valgt å få frem poenget sitt med en litt mer medgjørlig måte. Det er ikke greit å påstå at jeg ikke er en god mor for mine barn. Mine barn mangler ingenting, jeg mangler ingenting, og vi lever godt! 

    Så jo "Jezebel", jeg tenker på utdanningen min. Ganske ofte faktisk, fordi jeg er kjempe ivrig i å komme meg tilbake på skolebenken. Jeg er bare ikke villig til å sløse tid pg penger på et studie som jeg gjerne ikke vil ha utnytte av. Jeg har valgt å vente for en grunn, men det betyr da ikke at jeg skal vente med å leve livet og utsette alle mine andre drømmer for å ha alt i "riktig" rekkefølge. Hva som er den rette veien i livet for deg, er nødvendigvis ikke den riktige veien for alle andre. 
    Jeg tenker også på prevansjon, gjerne mer en den normale også med tanke på at jeg ikke tåler noe annet enn kondom. Jeg skal ikke ha 8 unger, og det er dermed ganske viktig å beskytte meg når jeg har sex. Det er frustrerende for meg å vite at jeg ikke kan gå på hormonell prevansjon, nettopp fordi dette ville vært det mest økonomiske og lureste i lengden. Nå er det desverre slik at så enkelt blir det ikke for oss. 

    Jeg elsker ungene mine, og jeg har et ganske bra liv. Jeg ville ikke byttet ut noe! Jeg er fornøyd med den jeg er, å den personen som jeg fremstår for mine barn. 
    Bare husk at det fins to av meg. Personen jeg utleverer på bloggen, og den personlige meg. Du leser om personen på bloggen, men det er personen bak som leser kommentarene dine. Så vær forsiktig med hva du sier, og hvordan du blir oppfattet på! Det er fort gjort å såre noen. Selv ble jeg først utrolig såret over kommentaren, og måtte gå dypt inn i meg selv for å kunne finne roen til å skrive dette på en ikke over-emosjonell måte. Så håper jeg at du lærte noe om meg. 

    Om ikke, så har du like mye rett på å la vær å lese bloggen min, som du har til å lese den. Ingen som tvinger deg til noe som helst! (: 

  • Publisert: 02.11.2012, 16:00
  • Kategori: Tanker
  • 14 kommentarer
  • Hva skjedde med studiene?

  • Publisert: 30.08.2012, 10:39
  • Kategori: Tanker
  • Som de fleste av dere fikk med dere tidligere i sommer, skrev jeg på bloggen hvor mye jeg gledet meg til studiestart nå i August. Lite viste jeg på det tidspunktet at det gjemte seg en liten spire i magen. 
     

    Etter vi fant ut at vi var gravide, og hadde diskutert det oss mellom, bestemte jeg meg å utsette dette skoleåret. Så etter en hyggelig mail-veksling med ei fra BI fikk jeg overført studiene mine til neste høst. Jeg slipper å søke på ny neste vår, og skulle bare ta kontakt da det nærmet seg. Så planene nå er å jobbe frem til permisjonen, for så å gå hjemme til skolestart. Da er lille Felix blitt nærmere 6 mnd. Planene etter det er at pappan skal gå hjemme resten av permisjonstiden. 

    Så jeg har ikke ombestemt meg, studiene skal gjennomføres, og jeg gleder meg like masse enda, om ikke mer. 
    BI - Eiendomsmegling, jeg kommer neste høst!



     I mellomtiden skal jeg kose meg masse med guttene mine. De som er på utsiden og den på innsiden <3

  • Publisert: 30.08.2012, 10:39
  • Kategori: Tanker
  • 12 kommentarer
  • Da blir jeg student

  • Publisert: 02.06.2012, 12:19
  • Kategori: Tanker
  • Jeg har lenge vist at jeg skulle på skolebenken igjen. Jeg er relativt glad i skole, og ser på meg selv som en flink skoleelev. 
    Etter videregående har jeg vært usikker på hva jeg ville gjøre. Planen var å ta et friår med arbeid før jeg skulle reise, oppleve ting. 
    Så plutselig ble jeg gravid med verdens herligste tvillinger. Når jeg ble gravid og de kom tenkte jeg mye på skole, men kom aldri så langt at jeg valgte å faktisk søke. Jeg vurderte lenge å gå på Norges Kreative Fagskole, fotolinjen. Men plutselig forsvant permisjonshverdagen og jeg ble mye slakkere på hobbyfotograferingen min. Dermed begynte jeg på scratch igjen. 
    Etter videregående hadde jeg alltid planer om å gå sykepleien om jeg ikke fant noe annet. En reserveløsning hvor arbeidsmulighetene er mange.

    Plutselig. Plutselig slo det meg at eiendomsmegler må være det perfektet yrket for meg. Så nå i vår søkte jeg endelig på fremtiden min. Satset på noe jeg alltid har ønsket å få ferdig. 
    Jeg har nå endelig blitt tildelt et studie som jeg ser frem til. Så til høsten blir jeg endelig student igjen. Ja, endelig. Jeg kommer nok til å angre på disse ordene etterhvert, men akkuratt nå elsker jeg følelsen av å vite at det en dag blir noe va meg også. Så frem med blyanten, nå skal det studeres.

    BI Stavanger - Here I come! :D

    Alt for å gi verdens beste gutter en god oppvekst <3 
     

  • Publisert: 02.06.2012, 12:19
  • Kategori: Tanker
  • 3 kommentarer
  • Livets kvaler

  • Publisert: 02.06.2012, 12:01
  • Kategori: Tanker
  • 14.11.2011

    Planen har alltid vært å begynne å studere igjen, men når jeg aldri finner ut hva eller ofte skifter studier, gjør at det år på år blir utsatt. Plutselig var jeg gravid, og dermed gjorde det at jeg automatisk satte studiene på vent. Nå derimot er den store planen å begynne å studere igjen nå til høsten, altså høst 2012. 
    For omlag et år siden begynte jeg å leke med tanken om å bli fotograf. Jeg elsker å ta bilder, og koser meg bak kameraet, og dulle med bilder i photoshop. Jeg hadde store planer om å søke på NKF i Stavanger nå til høsten, og har holdt lenger på dette yrket enn noe annet.

    Etter å ha snakt litt rundt med folk har jeg igjen fått en ny oppfattning. Jeg er nå helt sikker på at jeg desverre ikke skal gå på NKF til høsten. MEN, jeg skal studere! Jeg har ikke gitt opp håpet om å begynne å studere. Jeg liker å gå på skole, og har ingen problemer med å begynne igjen. Eneste som stopper meg er at jeg er usikker på hva. Jeg vil ikke gå på skole for å gå på skole. Jeg vil gå et studie som intresserer meg, og som får meg til å ville oppnå gode resultater. Så etter å ha gått i tenkeboksen har jeg endelig (TROR JEG) funnet noe som intresserer meg, og som gir meg enda mer lyst til å gå på skole igjen. Problemet nå er at jeg står mellom to studier. Klarer ikke helt å bestemme meg. What to do?

    Jeg har lenge tenkt på sykepleien som "et studiet jeg tar om jeg ikke finner noe annet". Men plutselig hørtes det litt mer fristende ut. Helst vil jeg jobbe med barn. Gjerne på nyfødt, eller barsel. 
    Men plutselig kom jeg på eiendomsmegling. Jeg ser på megselv som en veldig utadvent og sosial dame (haha. høres gammelt ut. Kan ikke si jente heller. Er ikke 12 lenger). Og det ser så spennende ut å jobbe med. Møte nye mennesker hver dag, og i tillegg jobbe med mennesker og selvstendig på en måte.

    Ikke bare må en tenke på hva enn vil studere, men på hvor mye det koster å studere. Det blir fort kjempe, kjempe kjempe mye dyrere å studere eiendomsmegling på BI. Men igjen så er det en del utfordringer (som jeg helst vil unngå) når enn er i utplassering på sykepleien. Så for meg går det opp i opp. Nei, livets kvaler. What to do?



     Nei, jeg kommer nok til å søke begge studier, for så å se hva som skjer der i fra. Før jeg vet ordet av det har jeg gjerne ombestemt meg. haha. 

    Hvilke studier går du? 
    Hva fikk deg til å velge det "rette" studiet? 

  • Publisert: 02.06.2012, 12:01
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Thumbs up for those sweet childhood memories

  • Publisert: 02.06.2012, 11:42
  • Kategori: Tanker
  • 21.06.2011

    Those sweet, screwed up childhood memories!

    Om alle bare var like søte som Backstreet boys, A1 og armbånd laget av gummien inni bruskorker. 
    Nå når jeg har fått guttene, og er på ferie hos mamma hvor jeg også har ei lillesøster på 3 år, blir det en del Disney filmer som snurrer på skjermen her i huset. Filmen er på pågrunn av dem, men det ender opp med at det er jeg som sitter konsentrert i fantasiverdene og drømmer meg bort i osen av nostalgi. 
    Tenker tilbake på første gang jeg så den filmen. Hva som var det viktigste og de største bekymringene som omringet meg. Som foreksempel blemmene en alltid fikk på fingrene etter all tøyingen av gummiringen i bruskorkene. Men så fort jeg fikk på noe "I want it that way - Backstreet boys" klaget jeg ikke så mye lenger!
    Nå når jeg ser tilbake på den tiden, så er det en del jeg savner. Jeg savner den tiden hvor den største beskymringen var hvilket tre vi skulle klatre i, hvilke gutter vi var forelsket i den uka, når akkurat jeg skulle få kjøpe min første bh og ikke minst hvilken kjendis jeg skulle gifte meg med når jeg ble "gammel". (For han stakkars kjendisen hadde ikke noe han skulle sagt, slik var det bare).
    Så plutselig begynner Mathias og grine, og jeg blir brutalt dratt ut av den nostalgiske følelsene, samtidig som at filmen som står i bakgrunnen blir betydelig mindre lagt merke til. 
    Jeg er ikke lenger 5 år, 8 år, 11 år eller 13 år. Jeg er 21 år. Jeg er mamma. Ansvaret er betydelig mye større og jeg har ikke lenger den avslappa troen på at jeg en dag skal gifte meg med en stakkars kjendis som aldri har møtt meg. Jeg tenker heller på realiteten, hvilken stakkar som en dag kommer til å våkne opp til mitt forferdelige "morratryne", og ikke minst, hvem som må tåle mine rabiate diskusjoner som jeg selvfølgelig alltid vinner. haha. 
    Nei, nå handler livet om det å skape en god barndom for guttene, la dem etterhvert drømme seg bort i Playmates og robotstyrte leketøy. Jeg håper jeg klarer å skape en så avslappet og bekymringsfri barndom som jeg hadde. Det er det som nå betyr noe. 
    Soo, thumbs up for those sweet childhood memories <3
    (BTW, Aaron Carter var han jeg SKULLE gifte meg med + Leonardo DiCaprio i helgene!)



    Jaja, jeg har ihvertfall mye bedre klessmak nå enn for 13 år siden. 
    Men å skape meg forran kamera er en uvane som jeg nekter å legge fra meg!
  • Publisert: 02.06.2012, 11:42
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Selvtillit

  • Publisert: 02.06.2012, 11:31
  • Kategori: Tanker
  • 08.06.2011

    En av tingene de fleste folk tenker på når de blir gravide er strekkmerkene som lett følger med et svangerskap. For enkelte betyr det utrolig mye å få slippe å få dem, mens andre tenker ikke over det. Når jeg ble gravid bestemte jeg meg for å gå hardt inn for ikke å få strekkmerker. Ihvertfall prøve. Så jeg tok turen inn på The Body Shop og handlet kremer og diverse som skulle hjelpe meg å holde huden på magen fuktig, slik at den gjerne kom til å bli mer bøyelig og tøyelig. Det var før jeg viste det var to små vidunder som gjemte seg under overflaten. Da det viste seg å være to, begynte jeg heller å tenke på at jeg skulle gjøre hva som helst for å få minst mulig. Jeg smørte hver morgen, og hver kveld. Hele magen. Men etterhvert som jeg nærmet meg halveis, betydde det at jeg mest sannsynlig skulle få strekkmerker mindre og mindre. Jeg har alltid hatt noen på innsiden av lårene og på brystene, og har egentlig aldri ofret dem en tanke. Så hvorfor skulle det bety så masse om jeg fikk noen på magen? 
    Jeg fortsatte å smøre meg, ettersom at selv om jeg ikke brydde meg om noen strekkmerker, ville jeg prøve å få minst mulig. 

    Men til min store forbauselse sitter jeg her med to nydelige gutter og ingen strekkmerker på magen. Magen er til og med flatere enn den var da jeg ble gravid. Jeg veier 5-6 kg mindre enn da jeg ble gravid. Og jeg har ikke prøvd å kommet meg ned dit. Jeg har ikke hatt noe hastverk "whatsoever" med å komme tilbake i form. Har ingen å måtte imponere her hjemme ;D hehe. Jeg har ikke trent på over 1 år, og spiser og drikker det som måtte passe meg. Godteri er alt for godt! haha 

    Jeg må ærlig si at jeg har aldri vært en av dem som har sliti noe spesielt med selvtilliten min siden ungdomskolen. Jeg kan fint se meg selv i speilet etter å ha kledd meg for en kveld på byn, "Fy faen, nå er eg deilige!". haha. 
    Nei, jeg ser ikke på meg selv som høy på pæra, jeg er ikke en gang en av de tynneste jentene du finner på byn. Men jeg trives med den jeg er. Selv med et pa strekkmerker på kroppen hadde jeg alikevel sett på meg selv som jeg gjør nå. Det er jeg ihvertfall ganske sikker på. Jeg har store strekkmerker under brystene etter at jeg gikk fra en 75D til 80F på noen dager, og jeg må ærlig si at det kunne ikke brydd meg mindre. Brystene er heller ikke på noe som helst måte like spretne som de en gang var, og jeg trives best i sports-bh nå når jeg ikke ammer lenger. På det meste var jeg jo en 80F, mens nå er jeg vel egentlig mellom 75C og 75D. Kommer litt ann på hvor jeg kjøper bh-en. Jeg passe ihvertfall ikke de gamle bh-ene mine lengre. Kun 6 av de 19 bh-ene jeg har liggende, er bh-er jeg passer. Og 3 av dem er ammebh. haha. Jeg må til innkjøp av bh-er snart. 

    Uansett, poenget med dette innlegget er egentlig å trampe litt på janteloven, og si at jeg syntes jeg ser fantastisk ut. 
    Jeg har som alle andre dårlige dager, men alt i alt, så ser jeg bra ut. Jeg føler meg komfortabel med meg selv. Det er deilig! (: 

    Så jenter der ute, med eller uten strekkmerker; Føl dere komfortable med dere selv, dere skal være dere for resten av livet! Ikke la kritikken i hodet få bestemme. Dere ser nydelige ut alle sammen(: 
    Hvis du føler deg bra, smiler du. Remember that the smile is the best thing you can wear!



    Rett før jeg ble gravid (Her veier jeg ca. 65kg, 5kg mer en jeg pleier)



    Når jeg var gravid :D Ca. 29 uker på vei! (Rundt 70kg)



    For rundt 2 mnd siden. Har enda "babybumpen", og følte meg fantastisk på denne tiden. (Rundt 63kg)


    Nå (59-60kg, normalvekt for meg)

    SÅ JENTER!! BE PROUD :D 

  • Publisert: 02.06.2012, 11:31
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • hits