(Per og meg 27.06.11 - Første date'n)
Som nybakte foreldre er det fort gjort og glemme seg selv i alt, og enda kjappere gjort å glemme å være kjærester.
Når den lille endelig har kommet, er det ingenting i hele verden som betyr mer, å det er ingenting annet som blir prioritert.
Du glemmer å spise, glemmer å dusje, glemmer å sove, og før du vet ordet av det sitter du å skal bytte tv-kanal med kaviar-tuben mens fjernkontrollen ligger i kjøleskapet.
Du går bestandig å tenker på om den lille har fått nok mat, eller trenger h*n ny bleie. Kanskje er h*n for varm eller for kald. Det kan jo være lille får vondt i magen om jeg spiser løk på pizzaen, kanskje jeg bare skal drite i hele pizzaen. Jeg tror ikke at noe annet stod i hodet på meg de første ukene etter lille ble født. Hele verden dreiet seg rundt lille, og det slo meg aldri at det kunne være sunt å også tenke på seg selv av og til også ;)
Selvfølgelig dusjet jeg, og jeg fikk også i meg mat, men når jeg først dusjet så var det fordi lille enten hadde gulpet meg nedover hele kløfta/ryggen eller når jeg hadde glemt å legge i nytt ammeinnlegg og nærmest dusja meg selv i morsmelk. Også må vi for all del ikke glemme noe som kan minne om massemord i trusa - Ja, nemlig renselsen. Fort gjort å glemme hele driten! Dusje må man faktisk, men ikke lenger for å ta seg en velfortjent, lang og varm dusj mens man peeler ansiktet og barberer beina. Nei, det er snakk om 2 minutt og 48 sekunders-dusj hvor du kommer ut før all balsamen er vasket ut og du innser at du har glemt å barbere deg fort under arma.
Også var det maten da. For det første er døgnet helt på halv åtte, så det er nærmest blitt sent utpå dagen før du innser at det er på tide å bevege seg ut i fra soverommet. Noe du har prøvd å utsette så lenge så mulig ettersom nurket ligger festa til puppen, og endelig sover. For du vet godt at så fort du tar puppen ut er plutselig lille sulten igjen. Vemodig må du nesten prøve å kanskje lirke den såre nippelen ut og prøve å lure lille med å dytte smokken inn (for de som bruker det).
Etter litt arbeid og du klapper deg selv fornøyd på skulderen for å ha klart å komme deg ut av senga uten å vekke den lille, eller kanskje du har klart å legge lille fra deg i enten vugge/vogn, og setter kursen inn mot kjøkkenet, innser du at klokka er blitt så mye at du kan like så greit begynne på middagen. Du føler deg kjempe heldig når du har klart å mekke spagetti og kjøttdeig før mann (og de av dere som har andre barn, som meg, i tillegg) kommer inn døra, uten at lille har våkna. Du innser fort at du muligens pusha grensene litt når du faktisk trodde du kunne sette deg ned å spise sammen med de andre også. For før du vet ordet av det våkner lille for mat, og det ender enten med at du prøver å hive i deg en liten tallerken mens du ammer, eller må sette maten til sides for at lille skal få mat først. Blir det siste alternativet skal du se at lille er ekstra sulten og når h*n er ferdig å spise er maten for lengst kald, eller så var en av de andre så sultne at de klarte å krangle til seg din del av middagen.
Men det er når du sitter å ser ned på den lille at du innser at du kunne levd på denne lykkerusen for alltid. Det er da du innser at du bruker ikke liten tid i dusjen fordi du ikke har tid, men fordi det er ikke noen ting annet enn å sitte å beundre det lille livet, som du plutselig helt og holdent er ansvarlig for, som du har lyst til. Du innser fort at du er livredd for å gå glipp av noe, å en ti minutters dusj med kroppspeeling er virkelig ikke verdt det. Du blir helt og holdent oppslukt i den lille.
Er det mulig å ikke bli oppslukt i noe slik?!
Du har muligens sittet å nikket igjennom hele teksten mens du smålig ler av deg selv fordi du kjenner deg igjen. Å det er helt greit! No one is ever going to judge you!
Men du innser også at det fort har blitt litt lite "pappa" i denne nyfødt-boblen som omfavner deg og babyen. Ting er nytt, og du lærer og kjenne både deg selv og din kjære på et helt nytt nivå. Det gjør at det fort kan oppstå litt friksjon på godt og vondt. Det er ikke alle fedre som lever i samme boble som mammaen, og jeg har FULL forståelse for at de fort kan føle seg litt glemt. Det er absolutt ingen konkurranse, men for par hvor de gjerne kun har vært de to, for så å bli tre er stor overgang. Pappaen er plutselig ikke lenger "center of attention" og selv han forstår at babyen har tatt den plassen er det litt sårt å stå på utsiden. Puppe-barn eller flaske-barn uansett er fra begynnelsen svært knyttet til mor, og selv om far også er head-over-heels forelsket i lille og vil holde/kose/mate mest mulig, er det uten tvil ett bånd mellom mor-barn som ikke kan beskrives.
Det er nok mange fedre der ute som har følt på følelsen av å bli satt til side, eller kanskje de engang ikke har kunnet sette fingen på det. Kjenner jeg også de fleste fedre rett så har de gitt fra seg 1. plassen med glede, og har full forståelse for at den lille så klart skal være midtpunktet. Det betyr dermed ikke at det er sårt.
Jeg ønsker veldig å dele ett klipp som jeg snublet over på youtube her for noen uker siden. Her møter du ett par som skal bli foreldre for første gang, hvor far forteller ærlig hvordan han tenker på dette om hvordan det blir å bli satt i andre rekke:
(Jeg råder alle til å se hele klippet, men spørsmålet jeg refererer til kommer rundt 4:25)
Jeg kan umulig være den eneste som kjenner at tårene presser på når jeg ser dette klippet. Å jeg kan heller ikke være den eneste som syntes det stikker litt ekstra i hjertet å vite at denne muligens er slik min kjære tenker.
Nå er ikke lenger Naomi og jeg i den berømte barseltiden, vi er nå over 6 ukers-kneiken, og allerede i morgen er lille faktisk blitt 12 uker. Vi er godt inne i rutiner og orden, og jeg får ikke lenger dårlig samvittighet for at jeg unner meg selv en 10 minutters dusj. Det er nå hodet begynner å tenke praktisk, og dagene nå bli nøye planlagt i forhold til mating og soving. Jeg tar meg mer en gjerne en lang og varm dusj, og jeg får barbert både armhulen og bena. Jeg har til og med tid til å holde busken i orden. Jeg har for lenge siden sluttet å blø ut både det ene og det andre, og underlivet er erklært friskt og fint av lege. (HURRA!)
Men det betyr ikke at jeg har sluttet å finne gleden i å bare se på lille mens hun sover, eller bruker hvert eneste minutt til å kose med henne. Jeg har bare funnet tid og krefter til å lage plass til min kjære igjen. Vi bruker tid til å ligge i armkroken til hverandre, kose med hverandre mens ungene sitter å ser barne-tv. Vi tuller og tøyser med hverandre, rett og slett flørter slik vi pleide å gjøre i begynnelsen av forholdet.
Ikke alt handler om sex, men i et forhold er det viktig også å finne igjen til denne delen. Det er ikke alltid like enkelt å finne tilbake til akkurat dette, og vet at det er flerne som syntes det er vanskelig å kunne se på seg selv som noe annet enn ei "melke-ku". Det er heller ingen hemmelighet at det ofte er vanskelighet for å finne lysten. Mange mødre finner nok nærhet i kosen som vi får av den lille. Selv om det er forskjell på seksuell-nærhet og nærheten en får av den lille blir ofte begeret til mor fylt opp, og det er ikke lenger nødvendig å strekke seg til sex. Men det er nødvendig med sex for å holde ett forhold gående! Det kan kanskje føles rart ut, og kanskje til og med vanskelig å ha sex etter fødselen, men våg å gjøre det. Det er helt fantastisk når du først begynner igjen. Sex er IKKE svaret på alle problemene som kan oppstå, men det hjelper mye å være så sårbare mot hverandre igjen. Før du vet ordet av det har du innsett hva du har savnet, uten at du egentlig har vært klar over det selv.
Jeg er så klart ingen sex-ekspert, samlivs-ekspert eller foreldre-ekspert. Jeg snakker kun av egen erfaring og hva jeg har plukket opp rundt meg fra venner, bekjente og så klart forum. Det er mye som så klart skal spille inn. En skal ikke føle seg presset til noe som helst! Det er heller ingen fasit på når det er den rette tiden å finne tilbake til sex, men det er aldri for tidlig å finne tilbake til kjærligheten.
Ikke slutt å fortelle hverandre hvordan dere har det, hvordan dere føler eller hva som føles rett og galt. Ta vare på hverandre i hverdagen. Ros hverandre for jobben dere gjør og sett pris på hverandre. Ingen kan få høre for mange ganger hvor bra de er eller hvor mye de betyr. Hver dag er en gave så nyt den, både med liten og stor!
(Per og meg 20.09.15 - 4 år og 2 barn etter)
♥
// Lik og del gjerne innlegget om dere kjenner dere igjen (: