Ann Helen Moen

(Per og meg 27.06.11 - Første date'n)

Som nybakte foreldre er det fort gjort og glemme seg selv i alt, og enda kjappere gjort å glemme å være kjærester. 
Når den lille endelig har kommet, er det ingenting i hele verden som betyr mer, å det er ingenting annet som blir prioritert.
Du glemmer å spise, glemmer å dusje, glemmer å sove, og før du vet ordet av det sitter du å skal bytte tv-kanal med kaviar-tuben mens fjernkontrollen ligger i kjøleskapet.

Du går bestandig å tenker på om den lille har fått nok mat, eller trenger h*n ny bleie. Kanskje er h*n for varm eller for kald. Det kan jo være lille får vondt i magen om jeg spiser løk på pizzaen, kanskje jeg bare skal drite i hele pizzaen. Jeg tror ikke at noe annet stod i hodet på meg de første ukene etter lille ble født. Hele verden dreiet seg rundt lille, og det slo meg aldri at det kunne være sunt å også tenke på seg selv av og til også ;)

Selvfølgelig dusjet jeg, og jeg fikk også i meg mat, men når jeg først dusjet så var det fordi lille enten hadde gulpet meg nedover hele kløfta/ryggen eller når jeg hadde glemt å legge i nytt ammeinnlegg og nærmest dusja meg selv i morsmelk. Også må vi for all del ikke glemme noe som kan minne om massemord i trusa - Ja, nemlig renselsen. Fort gjort å glemme hele driten! Dusje må man faktisk, men ikke lenger for å ta seg en velfortjent, lang og varm dusj mens man peeler ansiktet og barberer beina. Nei, det er snakk om 2 minutt og 48 sekunders-dusj hvor du kommer ut før all balsamen er vasket ut og du innser at du har glemt å barbere deg fort under arma. 

Også var det maten da. For det første er døgnet helt på halv åtte, så det er nærmest blitt sent utpå dagen før du innser at det er på tide å bevege seg ut i fra soverommet. Noe du har prøvd å utsette så lenge så mulig ettersom nurket ligger festa til puppen, og endelig sover. For du vet godt at så fort du tar puppen ut er plutselig lille sulten igjen. Vemodig må du nesten prøve å kanskje lirke den såre nippelen ut og prøve å lure lille med å dytte smokken inn (for de som bruker det).

Etter litt arbeid og du klapper deg selv fornøyd på skulderen for å ha klart å komme deg ut av senga uten å vekke den lille, eller kanskje du har klart å legge lille fra deg i enten vugge/vogn, og setter kursen inn mot kjøkkenet, innser du at klokka er blitt så mye at du kan like så greit begynne på middagen. Du føler deg kjempe heldig når du har klart å mekke spagetti og kjøttdeig før mann (og de av dere som har andre barn, som meg, i tillegg) kommer inn døra, uten at lille har våkna. Du innser fort at du muligens pusha grensene litt når du faktisk trodde du kunne sette deg ned å spise sammen med de andre også. For før du vet ordet av det våkner lille for mat, og det ender enten med at du prøver å hive i deg en liten tallerken mens du ammer, eller må sette maten til sides for at lille skal få mat først. Blir det siste alternativet skal du se at lille er ekstra sulten og når h*n er ferdig å spise er maten for lengst kald, eller så var en av de andre så sultne at de klarte å krangle til seg din del av middagen. 

Men det er når du sitter å ser ned på den lille at du innser at du kunne levd på denne lykkerusen for alltid. Det er da du innser at du bruker ikke liten tid i dusjen fordi du ikke har tid, men fordi det er ikke noen ting annet enn å sitte å beundre det lille livet, som du plutselig helt og holdent er ansvarlig for, som du har lyst til. Du innser fort at du er livredd for å gå glipp av noe, å en ti minutters dusj med kroppspeeling er virkelig ikke verdt det. Du blir helt og holdent oppslukt i den lille.

Er det mulig å ikke bli oppslukt i noe slik?!

Du har muligens sittet å nikket igjennom hele teksten mens du smålig ler av deg selv fordi du kjenner deg igjen. Å det er helt greit! No one is ever going to judge you! 

Men du innser også at det fort har blitt litt lite "pappa" i denne nyfødt-boblen som omfavner deg og babyen. Ting er nytt, og du lærer og kjenne både deg selv og din kjære på et helt nytt nivå. Det gjør at det fort kan oppstå litt friksjon på godt og vondt. Det er ikke alle fedre som lever i samme boble som mammaen, og jeg har FULL forståelse for at de fort kan føle seg litt glemt. Det er absolutt ingen konkurranse, men for par hvor de gjerne kun har vært de to, for så å bli tre er stor overgang. Pappaen er plutselig ikke lenger "center of attention" og selv han forstår at babyen har tatt den plassen er det litt sårt å stå på utsiden. Puppe-barn eller flaske-barn uansett er fra begynnelsen svært knyttet til mor, og selv om far også er head-over-heels forelsket i lille og vil holde/kose/mate mest mulig, er det uten tvil ett bånd mellom mor-barn som ikke kan beskrives. 

Det er nok mange fedre der ute som har følt på følelsen av å bli satt til side, eller kanskje de engang ikke har kunnet sette fingen på det. Kjenner jeg også de fleste fedre rett så har de gitt fra seg 1. plassen med glede, og har full forståelse for at den lille så klart skal være midtpunktet. Det betyr dermed ikke at det er sårt. 
Jeg ønsker veldig å dele ett klipp som jeg snublet over på youtube her for noen uker siden. Her møter du ett par som skal bli foreldre for første gang, hvor far forteller ærlig hvordan han tenker på dette om hvordan det blir å bli satt i andre rekke: 

(Jeg råder alle til å se hele klippet, men spørsmålet jeg refererer til kommer rundt 4:25)

Jeg kan umulig være den eneste som kjenner at tårene presser på når jeg ser dette klippet. Å jeg kan heller ikke være den eneste som syntes det stikker litt ekstra i hjertet å vite at denne muligens er slik min kjære tenker. 
Nå er ikke lenger Naomi og jeg i den berømte barseltiden, vi er nå over 6 ukers-kneiken, og allerede i morgen er lille faktisk blitt 12 uker. Vi er godt inne i rutiner og orden, og jeg får ikke lenger dårlig samvittighet for at jeg unner meg selv en 10 minutters dusj. Det er nå hodet begynner å tenke praktisk, og dagene nå bli nøye planlagt i forhold til mating og soving. Jeg tar meg mer en gjerne en lang og varm dusj, og jeg får barbert både armhulen og bena. Jeg har til og med tid til å holde busken i orden. Jeg har for lenge siden sluttet å blø ut både det ene og det andre, og underlivet er erklært friskt og fint av lege. (HURRA!) 


Men det betyr ikke at jeg har sluttet å finne gleden i å bare se på lille mens hun sover, eller bruker hvert eneste minutt til å kose med henne. Jeg har bare funnet tid og krefter til å lage plass til min kjære igjen. Vi bruker tid til å ligge i armkroken til hverandre, kose med hverandre mens ungene sitter å ser barne-tv. Vi tuller og tøyser med hverandre, rett og slett flørter slik vi pleide å gjøre i begynnelsen av forholdet. 

Ikke alt handler om sex, men i et forhold er det viktig også å finne igjen til denne delen. Det er ikke alltid like enkelt å finne tilbake til akkurat dette, og vet at det er flerne som syntes det er vanskelig å kunne se på seg selv som noe annet enn ei "melke-ku". Det er heller ingen hemmelighet at det ofte er vanskelighet for å finne lysten. Mange mødre finner nok nærhet i kosen som vi får av den lille. Selv om det er forskjell på seksuell-nærhet og nærheten en får av den lille blir ofte begeret til mor fylt opp, og det er ikke lenger nødvendig å strekke seg til sex. Men det er nødvendig med sex for å holde ett forhold gående! Det kan kanskje føles rart ut, og kanskje til og med vanskelig å ha sex etter fødselen, men våg å gjøre det. Det er helt fantastisk når du først begynner igjen. Sex er IKKE svaret på alle problemene som kan oppstå, men det hjelper mye å være så sårbare mot hverandre igjen. Før du vet ordet av det har du innsett hva du har savnet, uten at du egentlig har vært klar over det selv. 

Jeg er så klart ingen sex-ekspert, samlivs-ekspert eller foreldre-ekspert. Jeg snakker kun av egen erfaring og hva jeg har plukket opp rundt meg fra venner, bekjente og så klart forum. Det er mye som så klart skal spille inn. En skal ikke føle seg presset til noe som helst! Det er heller ingen fasit på når det er den rette tiden å finne tilbake til sex, men det er aldri for tidlig å finne tilbake til kjærligheten. 

Ikke slutt å fortelle hverandre hvordan dere har det, hvordan dere føler eller hva som føles rett og galt. Ta vare på hverandre i hverdagen. Ros hverandre for jobben dere gjør og sett pris på hverandre. Ingen kan få høre for mange ganger hvor bra de er eller hvor mye de betyr. Hver dag er en gave så nyt den, både med liten og stor!

(Per og meg 20.09.15 - 4 år og 2 barn etter)

♥

 

// Lik og del gjerne innlegget om dere kjenner dere igjen (: 

// sponset

I dag var jeg så heldig å mottok en liten pakke med mitt navn på. Det er alltid kjekt å få noe annet enn regninger i posten innimellom, så det var ingen tvil om at jeg hadde ventet spent.

For en liten uke siden fikk jeg laget meg både skin til min macbook, i tillegg til nytt deksel til min iPhone.

Inne på CaseApp kan du både velge mellom design på siden eller du kan lage selv med egne bilder. Det er uten tvil kjekkest for meg å kunne ha mine kjære med meg over alt. Så hva passer ikke bedre enn å kunne lage eget med egne bilder.

Jeg valgte ett flott bilde av alle sammen til å ha som macbook-skin, mens jeg gikk for det fine bilde jeg tok av min kjære og lillemor tidligere i sommer 🌸

Jeg ble også skikkelig fornøyd med både kvaliteten på bildene og produktet i seg selv. Så det er med glede jeg nå deler ut ett valgfritt skin eller deksel til en av dere.

Alt dere må gjøre er å følge meg på instagram, like bildet og tagge 3 venner.

Give-awayen vil bli holdt på min instagram-profil. Så ta titten innom og delta ☁

#caseapp #mammamoen #giveaway #sponset

I dag har vi heller ikke sittet på rumpa. Vi har tatt ungene med oss ut for nye eventyr 🍃

I dag satte vi lillemor i bæreselen og satte vogna igjen hjemme. Vi skulle inn til sentrum for å titte innom på sjøfartsmuseumets event, sjørøverfest 💀

Da vi ankom byen var det blitt tid for nytt måltid for lillemor, så det første vi gjorde var å sette oss ned på Starbucks. Der fikk guttene kose seg med en liten kopp kakao og litt bolle mens lillemor fikk melka si.

Det tok derimot ikke lang tid før de små begynte å bli rastløse og ville videre. Da vi kom oss ned på sjøfartsmuseet var køen milelang. Heldigvis var Noa's ark også lagt i kai, så vi satte snuten bort dit.

Vi ble fort litt skuffet da vi kom ombord og innså at prisen for oss 6 fort ble over 700,- Vi syntes det ble litt dyrt og måtte motvillig snu i døra. Dette ble forståelig nok ikke så godt tatt i mot av de små. Vi prøvde å forklare hvorfor vi ikke kunne gå inn, å kjente at den dårlige samvittigheten snek seg inn.

Helt ut av det blå kom arkitekten/designeren av båten bort og sa at vi kunne gå inn gratis. Han hadde fått med seg at vi syntes det var litt i det drøyeste laget, og at guttene syntes det var trist at vi måtte snu. Vi ble helt paffe og takket og bukket 🐨

Det var en skikkelig kjekk opplevelse og guttene storkoste seg! På vei ut traff vi igjen arkitekten og guttene takket så fint de også. Da nevnte han at han selv har mange barn og at han forstod oss veldig godt ❤ For en fantastisk gave og få i dag!

Vi avsluttet så dagen med sjørøverfesten. Den var så som så, noe var kjekt, noe var trangt og guttene var nok en smule slitne på slutten ☁

Men alt i alt en fin dag!

Nå sover de alle sammen, og vi voksne sitter fornøyde og veldig glad for det vi i dag har opplevd ❤

Childhood is not from birth to a certain age and at a certain age
the child is grown, and puts away childish things.
Childhood is the kingdom where nobody dies.

- Edna St. Vincent Millay

? Startet dagen med smil og tøys ?

? mamsen og lille trille ?

? Oliver, min Oliver ?

? Lille trille ?

? Dagen avsluttet med litt ekstra kos i mamma's seng ?

Plutselig var lille Naomi blitt over 2 måneder gammel, og jeg har enda ikke fått skrevet ned fødselshistorien. Så etter litt småkjeft i fra ei venninne om at den nå MÅ komme snart, så tenkte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet. Jeg har jo tross alt lagt ut fødselshistorien til både tvillingene (det lille som er) og til Felix Vilhelm.

Det hele begynte allerede over en uke før lille kom til verden. Jeg slet mye med modningsrier, og var på nippet til å reise inn på føden opp til flere ganger. Men som modningsrier er dabber de av etterhvert. Hver kveld i over en uke la jeg meg med regelmessige rier, og våknet like "riefri" hver morgen. Like frustrerende hver gang. Dette førte til at jeg var mye sliten, og takket ofte nei til både besøk og andre sammenkomster. Jeg orket nærmest ikke å reise meg fra sofaen, og brukte de få kreftene jeg hadde på å være tilstede når ungene kom hjem fra barnehagen.

(siste magebildet før lilletrille kom. Samme dag som hun kom!)

Den 1. juli hadde jeg time hos jordmor kl. 12.00. Da var jeg 38+4 dager. Jordmor klarte fort å se at jeg var sliten, og sammen ble vi enig om å se om det kanskje var fremgang. Hun sjekket etter åpning, og kunne konstantere at jeg hadde 2-3cm åpning. Jeg spurte om det var mulighet for at hun kunne strippe meg litt (tøye livmormunnen). Hun klarte å tøye meg litt og jeg gikk der i fra med en åpning på 3-4cm. Allerede da jeg kom hjem begynte jeg å kjenne at det tok tak, og var rask med å begynne å notere ned hvor lenge rien varte og hvor lenge det var imellom. Det var ihvertfall ingen tvil om at noe var på gang, for helt fra begynnelsen av varte de i 50-60 sekunder med 3 minutters mellomrom. 

Jeg var kjapp med å ringe samboeren min, om at noe kanskje var på gang, slik at han måtte innstille seg på hente guttene i barnehagen. Jeg ringte så min "stemor" (les: ikke lenger gift med min far, men vi har et helt fantastisk forhold som har gjort at vi har holdt kontakten, og er en god bestemor for våre små) for å gi beskjed om at det kanskje var på tide å komme utover. Siden samboeren min ikke har sertifikatet hadde vi ordnet oss skyss. 

Når klokken nærmet seg 15.00 var riene så kraftige at jeg ville begynne å tenke på å komme oss ut til sykehuset. Dermed måtte samboeren min reise fra jobb og hente guttene i barnehagen. Når de kom hjem, tok det ikke lang tid før min stemor og hennes samboer kom. 
Det tok litt tid før vi kom oss avgårde. Jeg måtte pakke fødebagen helt ferdig, og stelle i orden for at vi ikke kom hjem på noen dager. Før jeg viste ordet av det var klokken blitt over 17.00, og rien vare lite behagelige. 

Rundt 17.45 var vi endelig på plass på føden. Her ble jeg satt på CTG og det var ikke tvil om at jeg var i fødsel. Allikevel hadde det ikke vært mye forandring ifht åpning. Jeg var fremdeles kun på 3-4cm, men hun kunne si med sikkerhet at det var virkning i riene, ettersom at jeg var blitt mer moden. Dermed fikk vi skrevet oss inn, og ble vist fødestuen vi skulle være på. Vi var så heldige å havne på samme fødestue som vi hadde med Felix, noe som var litt spesielt. 

Nå var det bare å belage seg på venting. Jeg hadde levert fra meg fødebrevet helt i begynnelsen, å dermed var vi ikke sene med å bestille epidural denne gangen heller. 
Jeg er ikke redd for å si at under fødselen er epidural min BESTE venn! Jeg er en av de heldige som har de vondeste takene i hoftene. Å det er ikke en overdrivelse når jeg sier at det føles ut som om noen driver å rasper hoftebena mine med en gammel, rustet ostehøvel. 

Jeg vil tippe at allerede rundt 20.30 fikk jeg satt i epiduralen, og jeg kunne endelig få hente litt krefter igjen. På dette tidspunktet begynte riene å bli veldig vonde, og det var veldig lite jeg selv klarte å gjøre som holdt dem i sjakk. Jeg hadde prøvd å sitte på en slik yogaball, som forsovit var det beste, men på nåværende tidpunkt hjalp ikke en gang det. Rett etter epiduralen var satt målte de meg en gang til, hvor jeg fremdeles lå på 4 cm. Jordmor prøvde å trøste meg med at jeg ble mer og mer moden, å at det var det som var viktigst, og ikke antall cm. Jeg begynte på denne tiden å bli stygt urolig for at denne fødselen også ville drøye voldsomt, men var glad at jeg ihvertfall nå hadde fått epidural så tidlig som jeg ville. 

(En sliten mamma etter epiduralen endelig er på plass)

De begynte ganske kort etter epiduralen var gitt å se at hjerterytmen til Naomi lå over normalen, og de ville sjekke meg for feber. Det viste seg da at jeg lå en grad over gjennomsnitt og fikk dermed en stikkpille for å se om det hjalp. 
Etter litt frem og tilbake følte de ikke stikkpillen ga dem det resultatet de ønsket, og siden hjerterytmen til lille lå litt over (ikke farlig over), bestemte de seg for å ta vannet, for å se om det ble litt fortgang på saker. 

Jeg husker SVÆRT GODT hva som skjedde da de tok vannet med Felix, og informerte de om å ha ekstra epidural på vent før de gjorde noe. Med Felix opplevde jeg at epiduralen sviktet, og det hele endte med at jeg lå lenge uten smertelindring og hadde det helt jævlig! (Her pynter vi ikke på sannheten, nei! haha)
Da de tok vannet rundt 21.36 var jeg fremdeles kun 4 cm, og jeg begynte smålig i miste litt av motet. Ihvertfall når det jeg viste kom til å skje, skjedde. 

Epidural sviktet. Å ikke bare sviktet den og jeg lå med vonde rier hvert 3 minutt som med Felix. Nei, fra epiduralen sviktet hadde jeg konstante rier UTEN pause. Jeg skal ikke lyge når jeg begynte å bli en smule hysterisk. Stakkars jordmødrene pushet og pushet mer epidural UTEN effekt. Jeg husker at anestesilegen sa at vi kunne pushe 10ml tre ganger på en time for ekstra effekt, men her hadde allerede jordmor pushet 10ml, 3 ganger på 15 min. Fremdeles ingen effekt, og det resulterte i at jeg hverken klarte å kontrollere pusting eller skrikingen. Med Felix husker jeg at jeg konsentrerte meg sånn om å puste og presse at jeg hadde skikkelig gryntinger som kom. Med Naomi var det helt omvendt. Jeg skrek! Ja, skrek som en stukket gris. Jeg hadde INGEN kontroll. Jeg husker jeg tenkte at om jeg bare er 4cm så MÅ jeg drite. 

De fleste vet at når det føles som om du må drite/bæsje/bajse så er det bare pressriene som forteller at du skal presse. Men de hadde jo bare rett før sagt at jeg var 4 cm, og for de av dere som ikke vet, så skal man ikke presse før man er 10cm. Så jeg sa i fra til jordmor at NÅ må jeg bæsje. Sorry for det altså, men jeg må skikkelig på do. (Oh what a posh life. Ingen filter her i byn). Helt uventet ba hun meg presse og se, og før jeg viste ordet av det var jeg 8 cm. Å før jordmor nesten hadde klart å si det høyt var jeg plutselig 10cm, og de beordret meg til å presse enda mer. Jeg trodde aldri jeg skulle være så nær. Når jeg fødte Felix begynte de å gjøre klar disse fotbøylene og alt før han kom. Mens nå lå jeg på siden å pustet og peste, og trodde jeg var laangt fra å føde. De hadde jo ikke begynt å gjøre ting klart..

Klokken 22.31 var PLUTSELIG lille Naomi ute. Jeg hadde så uendelig mye vondt, og strevet slik med å holde de konstante riene i sjakk at jeg gikk nesten glipp av at hun faktisk kom. På under en time gikk jeg fra å være 4 cm til å ha ei velskapt lita jente på brystet. ENDELIG var hun her! 

Den 1. Juli 2015 klokken 22.31 kom ei lita velskapt jente på 3340gram og 47 cm med navn Naomi til verden! 

Det er tirsdagsmorgen, regnet faller tungt utenfor mens lille og jeg ligger varmt og godt inntyllet i dobbeldyna ☁

En helt perfekt måte å starte dagen på. Bare Naomi og mamma, hun stirrende ut vinduet og lyset, mens jeg beundrer henne.

Dette er kjærlighet.

Det har vært rolig på bloggen en liten stund, og har nå fått litt småkjeft av nære og kjære om at nå må jeg gjøre noe snart.

Mye av grunnen til at bloggen har blitt satt til side er fordi jeg er så aktiv på instagram. Meen, nå er nytt fresh design på plass. Kanskje siger blogglysten litt på plass også. Jeg har jo tross alt en fødselshistorie å dele!

In the meantime, nyt litt deilige bilder fra instagram:

 

???

Øverst på lista er uten tvil personlig fødselstavle, den kan bestilles her.

Stokke tripp trapp stol - grå (her) ? Stokke tripp trapp pute - soft stripes (her) ? Design Letter bestikk/grøtskål/tallerken i melamin (her) ? Bordbrikke fra KG Design -grå (her)

Hjertesmykke i sølv ? Sommerfuglsmykke i sølv ? Dåpsarmbånd i sølv ? Dåpsattestholder i krom ? Album med sølvfigur ? Dåpsnål

Sengesett fra Sne Design (her) ? Treleker fra Sebra (her, her, her) ? Draleke fra Sebra (her) ? Lekematte fra Sebra (her) 

Ellers elsker jeg alt annet fra Sne Design og Sebra, så alt faller i god jord her hjemme!

Nå blir det så spennende å planlegge dåp i en annen farge enn blå! :D