Ann Helen Moen

BIG BROTHER

  • Publisert: 30.03.2013, 23:03
  • Kategori: Kjærlighet


  • Publisert: 30.03.2013, 23:03
  • Kategori: Kjærlighet
  • 5 kommentarer
  • Venter du eller noen du kjenner, tvillinger?

  • Publisert: 29.03.2013, 12:21
  • Kategori: Utstyr
  • Er du så heldig å vente tvillinger? Eller kjenner du noen som venter to små?

     Nå begynner mine to å vokse til, og med det betyr det at det er en del vi kan begynne å kvitte oss med. Jeg vet selv hvor dyrt det er med barn, og venter du to i samme slengen blir det ofte dobbelt så dyrt. Dermed er det flerne og flerne som tyr til brukt. Så ettersom at mine gutter begynner å vokse til, kan vi dermed gi sjangsen til noen andre å få bruk for de flotte tingene vi har brukt til guttene. 

    Vogna:

    Emmaljunga Twin City Cross - Black
    Emmaljunga Mykbag x2 - Black
    Emmaljunga Twin Fottrekk - Black
    Voksi Urban (med forlengere) x2 - Antrasitt (Grå)
    Bugaboo eksklusiv stelleveske - Black
    Tinkafu koppholder - Black
    Tinkafu veskekroker - Black

    Nypris totalt: 16 785,-
    Jeg selger alt samlet for: 6500,- 
    Du sparer OVER 10 000,- !!!

    Vognen med tilbehør er tilsammen brukt i litt over to år. Mykbagene er kun brukt i 3 mnd. Koppholderen er helt ny.  
    Vognen vil gå igjennom en service før salg. Den er pent brukt, siste året kun som sovevogn i barnehage.
    Stoffene har så å si ingen slitasje uten om en liten stripe etter en flytur. Ikke stor i det hele tatt. 

    Sengene:

    Stokke Sleepi x2 - Valnøtt
    Stokke Sleepi madrasser - inkl.
    Stokke strekklaken x2 - 1 hvit og 1 blått
    Stokke sengekant x2 - Blå/Hvit
    DryKid overmadrass oval x2 - Hvit

    Nypris totalt: 19 929,-
    Jeg selger alt samlet for: 8000,-
    Du sparer OVER 11 000,- !!!

    Den ene senga er brukt i litt over over 2 år, og den andre ca. halvannet år (hadde de i samme seng til de var ca. 6 mnd). Overmadrassene er kun brukt i ca. 1 år. 
    Trykk på de forskjellige produktene for å komma til linker med informasjon om produktet. (Kun enkelte av produktene jeg fant info om). 


    Her ser dere sengene vist uten den ene siden, for når barnet blir større og kan gå inn og ut selv. 


    Her er bildet av vogna, med mykbagene oppi + stelleveska.

    Jeg er jo fra stavanger, så det hadde absolutt vært enklest om du, eller den du kjenner som trenger vogn/senger er fra området.
    Skulle det være noen spørsmål eller noe som helst, ta kontakt på mail: 

    annhelen.moen@hotmail.com


    VOGNEN ER SOLGT! SENGENE ER FREMDELES TIL SALG! :D

     


     

  • Publisert: 29.03.2013, 12:21
  • Kategori: Utstyr
  • 12 kommentarer
  • Jeg tapte kampen

  • Publisert: 25.03.2013, 17:52
  • Kategori: Lillebror Felix
  • Ikke alt ved å bli mamma er like rosenrødt. Det blir fort til at det kun er de kjekke tingene som blir nevnt på bloggen. Alle følelsene om hvor fantastisk livet er etter at lillebror er kommet. Misforstå meg rett, livet er virkelig fantastisk med lillebror her, men det er enkelte dager og oppgaver som er utrolig tunge. 

    Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg hadde litt problemer med ammingen. Jeg valgte dermed å pumpe meg i stedet. Planen var å begynne å amme igjen etter at sårheten var gått bort, evnt. ta kontakt med ammehjelpen for veiledning. Plutselig fikk jeg høre om denne populære nesesprayen som skal hjelpe på utdrivningseffekten, slik at lillegutt slipper å suge så hardt før melken kommer. Så jeg ringte legen og fikk en resept, hentet den på apoteket, og gledet meg til å komme tilbake til ammingen. Å få lov til å pakke bort pumpa, flaskene og alt annet utstyr som tar tid og plass. 

    Nesesprayen funket som gull. Melken rant fort, og Felix slapp å kave med brystet i begynnelsen. Den gjorde også at melken rant fortere igjennom hele ammestunden, så en time ble fort kortet ned til 20 min, noen ganger bare 7 min. Virkelig helomvending, og jeg virket ikke mer sår enn normalt på brystene. Tror faktisk ikke jeg har vært så glad på lenge, de dagene da ammingen gikk som en drøm. Han ammet godt om natten også. Jeg ble ikke frisk på brystene, men jeg ble ikke sårere enn jeg allerede var, og tenkte at det ville gå over etterhvert som de ville bli herdet.

    Den gang ei. Etter 3-4 dager slo det seg fort over til et helvette igjen. Beklager ordvalget, men det er det eneste som kan måle seg med hvor vondt det var. Bare fra den ene ammingenen til den andre så var jeg plutselig blitt kjempe sår. Brystvortene hadde fått åpne sår, og det hjalp lite å ta nesesprayen. Hver sug føltes som om hele brystvorta ble skjært av med lommekniv, og jeg pinte meg igjennom ammingen. Det endte med at jeg tilslutt hylgrein hver gang jeg la ham til brystet. De 10 min det tok for ham å bli mett føltes som en hel time med intense rier. Å jeg vet definisjonen på vonde rier!! Believe me. haha. 

    Jeg måtte bare innse at ammingen denne gangen ikke gikk slik som forrige gang. Jeg som hadde gledet meg så mye til å amme denne gangen, og hadde planer om å amme/delamme i gjerne ett år. Jeg som hadde prakket på venninner om hvor godt det er for både mor og barn å amme, satt nå sønderknust og ikke kunne strekke til. Jeg ble rett å slett kjempe nedslitt av tanken å ikke kunne gi barnet mitt den melken den hadde så godt av.  For problemet hos meg var aldri melkemengden. Jeg hadde nok melk til ham, han la på seg godt og det var så deilig å kunne gi ham min melk. Men jeg måtte bare innse at den kampen var tapt. Ettersom at jeg var så sår som jeg var klarte jeg heller ikke å pumpe. Så brystbetennelsen kom, tette melkeganger kom, feberen kom og oppi alt dette fikk jeg også omgangssyken. 
     Alt bare raste mot meg, og jeg følte meg misslykket. Jeg var totalt nedbrutt, og jeg var sinna. Sinna på kroppen min for at den ikke fungerte slik den skulle. Det er jo derfor vi har bryster!!

    Etterhvert ble formen bedre. Omgangssyken varte kun en dag, og jeg klarte å pine meg igjennom litt pumping for å bli kvitt den verste sprengen og de tette melkegangene. Brystbetennelsen forsvant omsider, og tok med seg feberen. Jeg begynte sakte men sikkert å komme meg på topp. Da formen var blitt bedre og lillebror var blitt matet med mme og flaske noen dager, kunne jeg endelig slå meg til ro. Jeg innså plutselig at dagene før hadde gått bra. Lillebror var god og mett, kose seg med flasken og hadde ingen mageproblemer med hverken mme eller malten. Endelig innså jeg hvor koselig og stressfri de siste dagene hadde vært. Matingen var blitt kos igjen, og jeg hadde sluppet å gå å vegre meg til hver mating. Jeg kunne puste lettet ut! 

    Nå har det gått noen dager. Sprengen er borte og både mamma og lillebror er i storform, og jeg er endelig tilfreds med valget jeg har tatt!
    Det blir mennesker av barn som får morsmelkerstatning også, selv om det er litt vondt i mammahjertet!
     Misforstå meg rett. Jeg ser ikke ned på folk som velger å ikke amme, eller folk som ikke kan amme av forskjellige grunner, men det gjør litt ekstra vondt hos meg da jeg så inderlig ønsket å amme, men kun endte opp med å kjempe krig etter krig for hver dag ammingen pågikk. Ekstra sårt fordi jeg har melka også.

    Så det er en stor grunn til at bloggen har blitt nedprioritert en stund. Jeg har hverken vært i form fysisk eller psykisk. Fikk meg rett å slett en liten knekk.
    Men nå kommer jeg sterke tilbake! Kroppen er på topp og vi er alle ganske fornøyde!




    Nå skal jeg gå å kose meg en pratesyk liten Felix <3 Så får dere alle sammen ha en fantastisk påske videre! :D  

  • Publisert: 25.03.2013, 17:52
  • Kategori: Lillebror Felix
  • 27 kommentarer
  • @Nelehnna

  • Publisert: 25.03.2013, 00:15
  • Kategori: Instagram
  • Etter en del sykdom og barseltårer prøver jeg å stille sterkere. Blogglysten er tilbake, og det vises med et litt nytt design på bloggen.
    Så før du vet ordet av det er jeg tilbake for fult. I mellomtiden kan du følge meg på instagram HER!

     

    Si i mellomtiden til jeg får kommet meg tilbake så oppdaterer jeg daglig på instagram. 
    Ja, jeg har privat bruker på Instagram pga bildene som blir publisert av barna mine. Så jeg må godta deg! (:  

    Hva syntes du forresten om den nyoppussa bloggen? 

  • Publisert: 25.03.2013, 00:15
  • Kategori: Instagram
  • 6 kommentarer
  • Min siste hjertesten

  • Publisert: 18.03.2013, 19:19
  • Kategori: Lillebror Felix

  • ♥ ♥ ♥ ♥ 

  • Publisert: 18.03.2013, 19:19
  • Kategori: Lillebror Felix
  • 9 kommentarer
  • 1 måned gammel

  • Publisert: 16.03.2013, 18:30
  • Kategori: Lillebror Felix
  • I dag er det den 16. mars og lille Felix har allerede rukket å bli en måned gammel. Dagene går virkelig i super-speed og det føles uvirkelig at det er en hel måned siden lillegutt ble lagt på brystet mitt!

    Dagene her hjemme går i ett! Mating, raping, pumping, bleieskifting og kosing. Vi står opp og før jeg vet ordet av det skal guttene hentes i barnehagen , så er det middag, og "pang" så skal tvillingene legges for kvelden! Nei, dagene går i ett, og det er dermed ikke rart at det føles som om noen knipset bort en hel måned.

    Felix begynner å vokse seg stor og sterk! Usikker på hvor stor han er, men er ihvertfall kjempe overrasket over hvor sterk han er. Tenkte det var et engangstilfelle da han lå på brystet mitt for første gang at han løftet hodet og skikket opp på meg, men den gang ei. Vi har virkelig fått en nysherrig gutt med sterke nakkemuskler! Hver dag løfter han hodet og skikker ivrig rundt! Mamman er helt målløs :D

    I går kom også det første smilet! Han har siden fødselen hatt disse såkalte "luftsmerte-smilene", men i går kom et smil mens han ivrig skikka på mamman sin. Klarte til å med å snakke litt med mamman også. Oser av stolthet, selv om det er en smule skummelt, fordi det er enda en påminnelse på hvor fort tiden går, og hvor fort han vokser.

    Nei, nå kan de neste månedene gå sent!! Det er tross alt bare 5(!!) måneder til skolen begynner. Fem til av disse travle månedene og jeg rømmer med lillemann! Haha. Det får ikke lov å rase forbi i denne farten! Så nå skal tiden nytes

    Kjekkasen til mamma <3

  • Publisert: 16.03.2013, 18:30
  • Kategori: Lillebror Felix
  • 10 kommentarer
  • Jeg er så forelsket

  • Publisert: 06.03.2013, 13:39
  • Kategori: Lillebror Felix
  • I dag har Felix rukket å bli hele 18 dager. Tenk at det snart begynner å nærme seg 3 uker (!!) siden jeg fikk han opp på brystet mitt for første gang. For hver dag som går blir jeg bare mer og mer forelsket i den lille frosken vår. 

    I dag tok jeg kameraet fatt og prøvde meg på en liten photoshoot her hjemme. Blir ikke det samme som hos fotograf, men er fremdeles kjekke minner å ta vare på. Husker jeg tok masse bilder av tvillingene også, å elsker å se tilbake på dem. Så her har dere et lite knippe med bilder som jeg fikk tatt av Felix i dag!







    Er han ikke nydelig?! 

    Har også veldig lyst å dra til skikkelig fotograf for å få tatt bilder, men vi får se hva vi rekker før han vokser i fra oss!

    Har du vært hos fotograf med din nyfødte?
    Hva syntes du om bildene av lillebror?  



     

  • Publisert: 06.03.2013, 13:39
  • Kategori: Lillebror Felix
  • 28 kommentarer
  • Senest på Instagram

  • Publisert: 03.03.2013, 17:21
  • Kategori: Instagram
  •  

  • Publisert: 03.03.2013, 17:21
  • Kategori: Instagram
  • 10 kommentarer
  • Kroppen etter fødselen

  • Publisert: 03.03.2013, 14:24
  • Kategori: Magebilder
  • Det er alltid veldig spennende å se hvordan kroppen forrandrer seg etter en fødsel. Nå har jeg gått igjennom to helt vidt forskjellige svangerskap på kun 2 år. Noe som tilsier at kroppen har vært igjennom mange forrandringer. Før jeg ble gravid med guttene var jeg noen kilo over komfortvekta mi. Jeg hadde i et halvt år jobbet på Statoil (bensinstasjonen), og da lagt på meg litt. Ble rett å slett for mye gode boller, burgere og pølser. hehe. 
    Hell i uhell gikk jeg ned disse pluss noen kilo ekstra i løpet av de 3 første mnd jeg gikk gravid med tvillingene. Mye av det kom nok av at jeg sluttet i jobben på statoil da jeg ble gravid. Å når kroppen ikke lenger får all dritten jeg tidligere hadde trykket i trynet gikk jeg ned. Jeg mistet også matlysten, i tillegg til at jeg spiste mye mindre før jeg ble mett.
    Startrvekten min ved tvilingersvangerskapet var 65kg. De tre første månedene gikk jeg ned 9kg, og lå en liten periode helt nede på 56kg, før vekten igjen begynte å stige. Jeg hadde ikke vekt da fødselen startet, men en-to uker før tvillingene kom var jeg 72kg, og har da alltid gått ut i fra ta jeg var ca 75kg da jeg gikk i fødsel.

    Jeg var en av de heldige som kun hadde babymage. Jeg la ikke på meg andre plasser, og bakfra så jeg ikke gravid ut i det hele tatt. Jeg opplevde heller aldri ødem/vannansamling i kroppen. Ikke fikk jeg strekkmerker på magen heller. Noe jeg ble utrolig overrasket over. Nå kom tvillingene allerede i uke 34+4, men magen stod virkelig på spreng, og jeg trodde at den skulle sprekke ved flerne anledninger.

    Her kan dere se magebilde før, under og etter med tvillingene:

     
    Etter fødselen gikk jeg veldig fort ned til startvekt. Magen derimot tok lang tid før den trakk seg tilbake, pga veldig stor livmor ved fødsel. Ikke at jeg hadde særlig hastverk. Jeg er ei jente som er ALT for glad i bakverk og søtsaker, så slanking var utelukket. I barseltiden spiste jeg det jeg ville, og brydde meg ikke spesielt om hvor fort ting gikk. 
    Alikevel fortsatte jeg å gå ned i vekt, og magen trakk seg sakte men sikkert inn igjen. Da guttene var rundt 3-4 måneder gamle var jeg igjen nede i 56-57kg, og var tynnere enn jeg hadde vært på lenge. Med mine 1.64 meter fant jeg ut at 56kg var min idealvekt. 

    Som dere ser her på bildene var jeg blitt slank igjen, men ble sittende med en del løs hud. Misforstå meg rett, dette hadde jeg ikke noe i mot. Jeg var allerede kjempe stolt over at kroppen min hadde klart å finne tilbake til formen. Jeg var faktisk ganske glad i huden, var tross alt den som gjorde at strekkmerkene holdt seg borte. Jeg hadde nok ikke gravd eg ned om jeg hadde fått strekkmerker. Jeg var såpass forberedt på at tvillingsvangerskapet ville medbringe seg dette. Jeg hadde vært like stolt over kroppen min om jeg hadde fått dem. Jeg sier ikke at folk som opplever å få strekkmerker på magen ikke skal være stolte. Tvert i mot, men jeg som har vært heldig å unnslippe dem på magen, syntes det skal være lov å skryte over det også. Jeg er overrasket over min egen kropp, og er veldig fornøyd med den. 
    Noen tenker gjerne at hvordan kan jeg som ikke fikk strekkmerker uttale meg om at jeg ikke ville brydd meg om jeg fikk dem? Jo, jeg som ammet tvillinger endte opp med GIGAPUPPER fra en annen dimensjon. Dette resulterte i ganske dype og store strekkmerker på puppene. Å jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre! (:
    Jeg har en kropp som har vært igjennom et tvillingsvangerskap, og en fantastisk mann som elsket meg selv om jeg hadde ekstra hud på magen og strekkmerker på puppene. 

    Når jeg da igjen ble gravid akkuratt 2 år etterpå var jeg tilbake på 60kg. Jeg hadde oppdaget baking, og dette medførte noen ekstra kilo tilbake på kroppen. Ikke at det hadde noe spesielt å si. Jeg trivdes med det jeg så i speilet, og tallet på vekta hadde dermed lite å si. 
    Også denne gangen opplevde jeg å gå ned i vekt de 3 første månedene. Jeg var mye kvalmen, og fikk ikke ærlig mye mer i meg enn vann og gjerne litt middag. Jeg var dermed fort nede i 56kg igjen. Dete r jo ikke bra å gå ned i vekt i et svangerskap, men lillegutt fikk ikke noe innvirkning av dette. Han vokste og koste seg i magen til tross for mamma's dårlige matvaner de første månedene. Fra der tok det også et par måneder før vekten begynte å gå oppover igjen. Dette svangerskapet gikk jeg litt mindre opp i vekt. Kan ha mye å si at det bare gjemte seg en liten skatt denne gangen.

    Som forrige gang var jeg også denne gangen veldig heldig å bare fikk babymagen. Jeg la ikke på meg noen andre plasser, og jeg slapp unna ødem/vannansamling også nå. Ved fødsel var jeg oppe i 66kg. Altså kun et kilo mer enn jeg veide da jeg ble gravid med tvillingene.  

    Her kan dere se magebilde før, under og etter med Felix:

    Nå 2 uker etter fødselen er magen nesten helt tilbake og jeg er nede i 59kg. Så det blir spennende å se hva tiden bringer. Som dere også ser på bildene fra denne gangen, så slapp jeg atter gang unna strekkmerkene. Er helt utrolig hva denne kroppen har vært igjennom, og hva den tåler. Tenk at denne kroppen har bært frem de tre nydeligste guttene i hele verden. Jeg er med litt ekstra hud, veldig stolt over kroppen min. Inni denne kroppen har jeg ruget frem tre flotte sønner som betyr alt i verden for meg. Kroppen min fortjener å være elsket og satt pris på. Jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider ikke er så glad i den ekstra huden, valken eller de litt hengette brystene, men da prøver jeg å minne meg selv på hva den har gått igjennom. 
    Som sagt tidligere er jeg også veldig glad i bakverk og søtsaker, så slanking blir det lite av her i gården. Jeg spiser variert og sunt, men unner meg en smule ekstra godter. Jeg trenger ikke bli særlig slankere, men vil veldig gjerne strammes litt opp. Få litt større sprettrumpe og en litt mer markert mage hadde jeg ikke hatt noe i mot ;) 

    Jeg har full forståelse for dere som gjerne vil slanke dere etter graviditeten, og at ikke alle er like heldige som meg. Bare husk å ikke glemme hva kroppen din har vært igjennom. Ta deg tid til å sette pris på den også. Det er en helt spesiel gave å få bære frem sitt eget barn. Ikke alle får den muligheten, og det er flerne som heller ville lagt på seg magfoldige kilo i bytte for et barn. 

    VÆR STOLTE! Det er ihvertfall jeg (:  

  • Publisert: 03.03.2013, 14:24
  • Kategori: Magebilder
  • 10 kommentarer
  • Amming

  • Publisert: 03.03.2013, 10:00
  • Kategori: Lillebror Felix
  • Jeg har siden jeg ble gravid med Mathias og Oliver vært veldig for amming. Da guttene kom til verden måtte jeg desverre vike for pumping den første tiden. Ettersom at de kom såpass for tidlig, uke 34+4, var de konstant trøtte, i tillegg til gulsot. Dette gjorde at de ikke klarte å holde seg våken lenge nok til å få i seg nok mat igjennom munnen. Vi endte dermed opp med å få lagt inn sonde, slik at de ble matet. I mellomtiden pumpet jeg meg, slik at de fikk drukket min melk. Hver dag prøvde vi å legge dem til brystet, og matet dem med sonden samtidig, slik at de forbinnet brystet med at magen ble fylt. Om ikke brystet var klart, fikk vi begynne med smokken tidlig på barsel. Dette var for at de skulle forbinde sugingen med at de ble mette.

    Jeg pumpet meg hver tredje time på sykehuset, og hadde dermed alt for mye melk. Guttene drakk gjerne bare 25ml de flrste dagene, og jeg kunne pumpe opptil 150ml pr. bryst. Så på den tiden vi var innlagt på 3D, er jeg sikker på at jeg har matet hele avdelingen med min melk, for guttene mine drakk ikke så masse alene. hehe.
    Etterhvert som dagene gikk drakk de mer og mer i fra meg, dermed ble det mindre og mindre med sonden. Vi ble sendt hjem med NAST, men etter kun et par uker var guttene skrevet ut av sykehuset, og de ammet for fult. 

    Jeg fullammet guttene til de var 3,5 mnd gammel. Da var det nok for dem. Ting gikk ikke fort nok, og de ble for glad i flaska. Fra de var ca. 3 mnd fikk de kveldens siste flaske med mme ettersom at jeg ofte ikke hadde nok melk selv på kvelden til å mette to sultne gutter. De sov også rundt fra de var 3 mnd, noe som gjorde at jeg ikke ammet på natten lenger, og melken gradvis stagnerte. Det gjorde at da jeg hadde nok melk til å amme, så kom det ikke fort nok, og guttene ble urolige ved mating.

    Jeg samammet dem, altså ammet dem samtidig, noe som resulterte i at ryggen rett å slett tok knekken på meg. Så da guttene begynte å skape seg da de ble for glad i flaska, ga jeg med glede opp. Det var rett å slett nok for oss alle tre.





     Så da jeg ble gravid denne gangen var ikke tanken annerledes. Jeg skulle amme, og gledet meg i grunnen. Helst skulle jeg amme ihvertfall i 6 mnd.
    Da Felix kom var jeg rask med å legge han til brystet. Han kom ut søkende, og har siden fødsel hatt et utrolig stort suttebehov. Han fikk i seg nok melk, for dagen vi reiste hjem hadde han kun gått ned 90gram fra startvekten. Jeg hadde konstant brystspreng, og mer en nok melk. Vi kom hjem, og han koser seg med puppen. Problemet nå var at hver gang Felix blir ammet ligger han alt fra en time til halvannen før han sier seg fornøyd. Dette sammen med litt feil sugeteknikk grunnet stort bryst-liten munn, endte jeg opp med å bli kjempe sår. 

    Hver gang Felix skulle ammes klarte jeg ikke å slappe av. De første takene var så utrolig vonde at jeg endte opp med å spenne hele kroppen og var på randen av å gråte flerne ganger. Tiden på brystet ble dermed ikke særlig koselig, og jeg hatet at jeg ikke klarte å fikse det. Jeg endte opp med å prøve alle kjerringråd jeg kom over. Jeg hadde fra begynnelsen av vrt veldig flink til å bruke purelan og nytt ammeinnlegg etter hver amming, men alikevel ble jeg sår. Så når ting fremdeles ikke ble bedre, prøvde jeg meg frem på andre ting. Jeg kjøpte forskjellige kremer, andre ammeinnlegg, jeg ammet med ammeskjold, annenhver amming i tvillingstilling eller andre ammestillinger som skulle hjelpe på, ja jeg kjøpte til og med ny amme-bh. Ingenting så utt til å fungere. Noen av kremene lindret godt, men selve ammingen var like gale, om ikke verre for hver gang jeg la han til. Jeg som hadde så lyst å amme!

    Det hele endte desverre opp med at jeg måtte gi opp. Brystvortene var så såre at bare å tenke på pupper gjorde nesten at jeg vrei meg i smerte. Så jeg inngikk et kompromiss med puppa. Pumping! 
    Jeg hadde nok melk til lillebror, og ville ikke frarøve ham den gode melka, så jeg tok pumpa fatt og pumpa. Så her har jeg den siste uka pumpa meg hver tredje time, slik at lillebror skal få melka mi på flaske heller. Planen er å etterhvert gå tilbake til amming når brystvortene er helt friske igjen. Jeg pleier å legge ham til i ny å ne for å se om ting er blitt bedre. Desverre så er brystet mitt enda litt for stort for lillegutts munn, så det endre opp med at hver gang jeg er ferdig å amme han føler jeg meg sår igjen. Utrolig kjipt, for jeg vil mye heller gi han melka rett fra brystet.

    Nå er det eneste hinderet å få opp melkeproduksjonen litt. Syntes melka har stabilisert seg på nederste grense. Så om du har noen tips for å øke produksjonen, så tar jeg gledelig i mot?!

    I mellomtiden får jeg smøre meg med tålmodighet, og krysse fingrene for at lillebror ikke fraskriver seg puppen i mellomtiden. I verstefall får jeg pumpe meg til det sier stopp! Så får vi se hvor veien bringer oss. Jeg er ihvertfall veldig bestemt på at Felix en dag skal få maten rett i fra kilden igjen ;)





    Ammer/ammet du?
    Hadde du problemer med ammingen? 

  • Publisert: 03.03.2013, 10:00
  • Kategori: Lillebror Felix
  • 10 kommentarer
  • Mathias & Oliver's første møte med lillebror

  • Publisert: 02.03.2013, 21:57
  • Kategori: Mathias og Oliver
  • Det er mange som igjennom svangerskapet har spurt meg om hvordan Mathias og Oliver har tatt nyheten om at det snart kommer en lillebror. 
    Det har vært vanskelig for oss å svare på nettopp dette da det er vanskelig å få et realt svar fra guttene. Vi har pratet masse om lillebror i magen, og prøvde å forberede dem så mye som mulig på at det skulle komme et lite tilskudd til familien. Verken Mathias eller Oliver så ut som om de helt forstod hva vi snakket om. Prøvde å si at baby Felix var i magen, mens vi pekte, men reaksjonen var ofte blank. Vi var også veldig tidlige med å slå opp sengen, og nysjerrige som guttene er, var denne super spennende. Dermed ble det en del tårer da de ikke forstod helt hvorfor de ikke fikk ligge oppi.
    Mathias og Oliver er en smule sent ute språklig, og en stor grunn til det er fordi de er tvillinger. Tvillinger har en tendens til å skape seg språk seg i mellom som de kun forstår. Dermed for deres del er det ikke særlig hastverk med å gjøre seg forstått på andre. Så for oss voksne har det vært en smule vanskelig å vite om de forstår hva vi sier når det kom til dette ukjente, babyen.

    Jeg er helt 100% sikker på at de viste noe var i gjerde. Mathias begynte i slutten av svangerskapet å skape seg veldig om natten. Noe som resulterte i at vi hver natt hadde en Mathias liggende i mellom oss. Han kunne legge seg fint, men etter noen timer var det full krig, og han ga seg ikke før han fikk komme inn til oss. Vi tolket det som om Mathias var klar over at noe nå var i forandring. Om han viste at han måtte utnytte sjansen nå før lillebror kom, eller om det var uvisst for ham vet vi ikke, men vi var sikker på at det var dette som utløste en veldig mammakjær liten Mathias. 

    De siste par ukene var jeg som de fleste av dere fikk med dere, ganske sliten og trøtt av å være gravid. Så vi har flerne dager sittet i sofaen og mast om at nå må babyen komme. Guttene klappet godt på magen min mens de sa "Kom, kom baby". Alikevel klarte vi ikke helt å se på dem om de forstod at det faktisk var en baby inni der. Så vi var dermed veeldig spent på hvordan de kom til å reagere når lillebror skulle mele sin ankomst. Ville de være som de er med alle andre babyer; kontaktsøkende. Eller ville de bli sjalu, og dermed ikke ville ha noe med ham å gjøre? 

    VI hadde ihvertfall ingenting å frykte!

    Dagen etter fødselen, søndag, fikk vi besøk av mammas gullklumper. Det var helt merkelig å se dem komme inn døra på barselhotellet. Plutselig var dem blitt tenåringer nesten. 
    Det var nesten skremmende hvor store de var blitt over dagen. Her reiste jeg på sykehuset fra to små, nusselige smågutter. Mamma's babyer. Til å få besøk av noe som føltes som komfirmanter.
    Tenk at de som har vært så små plutselig var blitt så store. De vokste virkelig inn i rollen som storebrødre, for små var de virkelig ikke lenger.  

    Da guttene kom inn var de mer opptatt av å undersøke hotellrommet. Var så mye spennende å se og ta på. Så det tok noen minutter før de i det hele tatt la merke til at det var en baby i rommet. 
    Da de endelig la merke til lille Felix var de begge slukt. Det var plutselig krig om hvem som skulle få ta på ham, og ikke minst hvem som skulle få holde ham først.
    Mathias var førstemann ut, og han ville virkelig ikke gi slipp på ham da det var Oliver's tur. De fikk holde ham en liten stund hver, men da morfar kom inn dørene var plutselig han og Amalie (min lillesøster) mye mer spennende.
     


    Er det rart jeg er stolt? Se på de flotte guttene mine <3 Aldri har jeg vært stoltere! 

    Vi opplevde en smule sjalusi allerede på sykehuset. Oliver ble en smule fornærma da han ble fratatt smokken, og da er det ingen andre enn mamma som kan trøste. Akkurat på det tidspunktet satt jeg å ammet, så jeg hadde ikke muligheten til å trøste ham. Da ble han en smule sur, og tok tak rundt lillebroren for å slytte han vekk fra mamman. Hen kom ikke så langt da jeg hadde godt tak rundt ham, men det stakk litt ekstra i mammahjertet. Jeg var nå litt opptatt med lillebror, og jeg kunne dermed ikke trøste min kjære, søte Oliver. Heldigvis trødde både Per, morfaren og mormoren inn for å trøste. Ikke helt det han hadde sett for seg, men det gikk seg til. Heldigvis for et mykt mammahjerte i barsel. hehe. 

    Nå når vi har komt oss hjem, og lillebror er blitt hele 2 uker (!!!!) har vi ikke opplevd særlig med sjalusi. Her hjemme er det full krig om hvem som skal få holde ham først, og hvor lenge. De er begge kjempe intressert i Felix, og er bare gode med ham. De klapper han forsiktig på hodet eller magen. De har begge fått matet han med flaske, og de er så stolte. Det første de roper når jeg kommer å henter dem i barnehagen er enten "Per" eller "Baby". Er så utrolig kjekt å se at de er så fascinert av lillebroren sin.
    Vi har enda små tilfeller hvor jeg holder på med Felix, mating, skifting, vugging og byssing, hvor de vil ha min oppmerksomhet. Da kan de fort bli litt sjalu, og helst bare vil rive han bort for å få den etterlengtet kosen de trenger av mamma. Heldigvis går det seg til, og jeg prøver å kose med dem så fort jeg er ferdig. Viktig at jeg ikke glemmer bort at de også trenger meg. 

    Så om Per har muligheten til å ta over for meg når de trenger meg mest, ja da bytter vi. Alt for guttene mine <3 Alle sammen!

    Har du flerne barn?
    Har det oppstått sjalusi hos dere? 

  • Publisert: 02.03.2013, 21:57
  • Kategori: Mathias og Oliver
  • 3 kommentarer
  • Skrivebordsbakgrunn for Mars

  • Publisert: 01.03.2013, 18:23
  • Kategori: Skrivebordsbakgrunner
  • Publisert: 01.03.2013, 18:23
  • Kategori: Skrivebordsbakgrunner
  • 3 kommentarer
  • Fødselshistorien da Felix kom til verden

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fødselhistorien
  • Det hele begynte på fredag den 15. februar. På min egen bursdag! 
    Vi hadde akuratt hentet guttene i banehagen, og skulle på helge-handel på Mega'en i Solakrossen. Det var i 4-tiden at jeg registrerte at kynnerne kom med tak i ryggen. Det var ikke serlig sterke, men var nok til at jeg bet merke i de. Jeg har hatt flerne kvelder hvor jeg har hatt slike maserier, så jeg ville ikke forvente for mye. Vi kom hjem, og takene fortsatte. Ut over kvelden økte de litt i intensitet, så jeg begynte å ta tiden på de. De varte i ca. 1 minutt, men kom med alt i fra 3-11 minutters mellomrom. Guttene ble matet og jeg stilte meg ved kjøkkenmaskinen min for å lage en bursdagskake til meg selv. Jeg skulle lage oreokake, og da jeg stod midt i bakingen snevret tiden seg inn mellom de sterke kynnerne/riene, nå kom de alt i fra hver 2-7 min. I mellomtiden var pappa og familien innom med bursdagsgave til meg. Fikk nydelige blomster, orkidéer, og penger til å kjøpe meg stelleveska jeg så inderlig har ønsket meg. 
    Enda hadde jeg ikke nevnt noe til noen at jeg hadde rier. Jeg ville ikke "jinxe" noe, da jeg virkelig håpte at det var i gang. Ikke en gang Per var klar over at jeg hadde på rieteller og trodde ting var i gang.
    Etter at pappa å de var gått, var det på tide å få guttene i seng, og for oss voksne å få i oss noe mat. Vi laget oss kylling og fløtegratinerte poteter.

    På dette tidspunktet begynte riene å bli en smule ubehagelige, og da Per så rart på meg for at jeg konstant stod med tlf i hånda, måtte jeg nevne at jeg hadde tanker om at ting gjerne var i gang. Vi spiste og koste oss med deilig oreokake etterpå. Hadde en rolig og kjekk bursdag, familietid. 
    Vi la oss ikke så alt for sent heller. På det tidspunktet hadde jeg ikke problemer med å "fungere", så jeg sovnet relativt fort, til tross for riene.

    Rundt 01.30 klarte jeg ikke å sove lenger. Da var riene såpass sterke at jeg flerne ganger hadde våknet å måtte puste meg igjennom dem. Sovnet mellom, men på det tidspunktet klarte jeg ikke ligge lenger. 
    Jeg gikk på badet og tok meg en varm dysj. Det lindret en del, så ble stående til vi nærmest var tom for varmtvann. Klokken nærmet seg sakte men sikkert 03.00. Jeg hadde enda ikke vekket Per, jeg viste at ting tar tid, og i og med at riene enda ikke kom helt regelmessig, valgte jeg å bare "suffer in silence" ;) hehe.

    Det varte ikke lenge da Mathias våknet rett over 03.00. Jeg gikk inn for å gi han smokken, for at han skulle slippe å vekke Per. Men da jeg kom ut av rommet, stod en fortumlet Per i døråpningen. Akkuratt da kom det en rie, så jeg stod over kjøkkenbenken å pustet meg igjennom.
    Jeg forklarte situasjonen til en smule trøtt og sliten kommende pappa, og endte opp med å gå inn på soverommet igjen. Per hadde store planer om å legge seg igjen, noe jeg ikke syntes var serlig greit. Jeg hadde jo vondt, så han fikk bare holde seg våken med meg. haha.

    Rundt 04.00 på natta kom riene med ca. 4-5 minutters mellomrom, og enda varte de omtrent ett minutt. På dette tidspunktet syntes jeg de var ganske vonde, så jeg ringte min bonusmamma og ga beskjed om at ting var i gang. Vi hadde avtalt for et par uker siden at hun skulle være taxi om fødselen startet. Per har ikke lappen, og jeg er ikke i form til å kjøre med rier. haha. 

    Egentlig passet det utrolig dårlig at lillebror skulle melde sin ankomst denne helgen. Vi hadde som nevnt lagt planer med bonusmamman min at hun skulle kjøre, men akkuratt denne helgen passet det ikke serlig, da hun lørdagsmorgen skulle til Bømlo over natten. Vi hadde også planer når det kom til Mathias og Oliver, at om fødselen startet så skulle pappan steppe inn, uansett om det ikke var hans helg. Startet det på dagen, plukket bare han opp guttene i barnehagen, mens om det startet på kvelden/natten, kunne vi bare pakke med oss dem i bilen da han bor 2 min fra sykehuset. Selvfølgelig passet ikke det serlig godt for ham denne helgen, han har næmlig bursdag den 15. februar, han også. Så hele helgen var booket med bursdagsfeiringer og slektstreff. Ikke nok med det, men Per's mor befant seg denne helgen i Paris sammen med skolen hun jobber på. Så kort sagt, det passer svært dårlig at lillebror skulle komme akkurat denne helgen. Så vi hadde vell alle en liten mistanke om at Felix ville lure seg ut akkurat nå når det passet "dårligst". hehe. 

    Klokken 05.30 ca, kom bonusmamman min som en reddende engle. Hun ble sittende her hjemme å se til guttene, mens samboeren hennes kjørte oss til sykehuset. Så før vi kjørte av gårde pakket vi resten av sykehusbagen. Riene var på dette tidspunktet ganske intense, men ikke helt regelmessige enda. De kom med alt mellom 3-5 minutters mellomrom. Hadde snakket med føden litt tidligere, og de sa at jeg skulle komme om jeg følte for det. Hun ba meg føst ta to paracet, men jeg som har vært i fødsel en gang før, viste at dette var "it". 
    Klokken 06.00 var vi fremme på sykehuset. Riene var såpass intense nå at jeg måtte stoppe i gangen hver gang de kom.
    Vell fremme på føden ble jeg satt på CTG-måling. Her viste det godt at jeg hadde rier.
    Hun målte meg en liten time senere, og der var det 3cm åpning, veldig myk livmorhals, og hun kunne tøye meg til 4cm.



     Så da de så at fødselen var i gang, ville de bare skrive meg inn. Følelsene begynte å bobble over på dette tidspunktet. Nå kom han. Ingen vei tilbake nå. 
    Jeg husker jeg var helt i ekstase. Riene var vonde, men levelige, så verdens å på dette tidspunktet, bare lys ut. Lite viste jeg hva jeg hadde i vente. haha.

    Etter CTG-målingen ble vi vist veien til fødestuen vi skulle være på.
    Jeg måtte være på føden. Ettersom at jeg tidligere har hatt keisersnitt vil de ikke ha meg på fødeloftet. For de av dere som ikke vet forskjellen, så er fødeloftet mer avslappet, og mindre "sterilt". Det skal virke mer hjemmekoselig, og der oppe er det ikke mulighet for smertestillende i form av medisiner. Det er kun naturlige fødsler som skjer her. 
    Jeg hadde store planer om å føde i badekar, men måtte alikevel ned på føden. Det kan oppstå problemer med arret under en fødsel, som drar med seg komplikasjoner. Så for å ha mest mulig overhånd og kontroll, vil de ha pasienter med keisersnitt bak seg, nede på føden.
    Jeg for min den syntes dette var greit, jeg viste da at jeg var i trygge hender.
    Heldigvis for meg fikk jeg en fødestue med badekar. WOHO! Så nå kunne det bare bades!


    Etter vi kom oss inn på fødestue 5, fikk vi landet litt. Nå skulle det faktisk skje. Om ikke mange timene skulle jeg bli trebarnsmamma, og jeg skulle få gleden av å gi Per hans førstefødte sønn.
    Riene var på dette stadiet enda veldig ok å leve med. Riene mine har ved begge fødsler vært sentrert godt i korsryggen og hoftene. Så hver gang jeg fikk en rie var Per en engel å masserte. Det hjalp godt på, og gjorde at jeg kunne konsentrere meg med å puste skikkelig. 
    Vet ikke hva jeg skulle gjort uten Per der. Stakkaren var skikkelig, skikkelig sliten og trøtt, men alikevel satt han å hjalp meg igjennom hver rie. Han viket ikke et sekund!



     Klokken gikk, og riene kom regelmessig. Nå varte de i et minutt og kom hvert 5 minutt. Da klokka var rundt 10.00 hadde jeg 4cm åpning. Jeg åpnet meg ikke serlig fort, men riene var blitt enda mer intense.  

    På dette tidspunktet var riene utrolig intense. Det føltes som om noen slipte hoftene mine med en sløv "sandpapir-maskin", eller noen som tok en sliten ostehøvel fra nitten-pilogbue og skar meg over hoftene. Per var som en engel og masserte meg i korsryggen for harde livet da riene stod på. Alikevel hjalp det lite. Så på dette tidspunktet spurte jeg om å få lov til å gå oppi badekaret. Det tok sin tid å fylle det store karet, men da det endelig var klart var det utrolig deilig å ligge der å flyte. Helt frem til riene kom. Det var ikke særlig kult. Klokken var nå rundt 11.00 (!?) og jeg var totalt utslitt. Riene var så sterke at jeg klarte aldeles ikke å jobbe med dem. Jeg anspente hele kroppen hver gang de kom, og da de endelig slapp taket lå jeg totalt utslitt og gråt. Tårene trillet nedover, og jeg nærmest skrek etter epiduralen. Jeg var så ferdig. Jeg hadde til tider veldig vanskelig med å holde med våken. Klarte så klart ikke å sove, men kroppen og hodet var på dette tidspunktet så ferdig at jeg på et tidspunkt håpte at noe skulle være kritisk, slik at de kunne kjøre meg i hast for keisersnitt. Noe som ikke er en særlig lystig tanke, ihvertfall ikke for meg som det var såå viktig for å IKKE gå igjennom et keisersnitt til. 
     

    Jordmoren min var ikke serlig for at jeg skulle gå for epidural. Hun pushet og pushet på (den helvettes!!!) lystgassen. Jeg hadde på dette tidspunktet, som nevnt, det helt jævlig. Litt morsom-luft ville ikke hjelpe meg noe som helst. Etterhvert ga jeg etter, og prøvde det. IKKE en hit!! Jeg har anstrengelse-astma, og den følelsen jeg fikk da jeg trakk inn luft, ble for meg rett å slett alt for lik. Det var ikke tvil om at den lystgassen ikke var noe for meg. Stakkars Per prøvde å gjøre alt han kunne for at jeg skulle ha det best mulig. Masserte og masserte, og fortalte meg hvor flink jeg var. Jeg er så heldig forå ha en så fantastisk mann. Ikke én gang forlot han rommet. Han satt stødig vedsiden av meg hele tiden, og masserte meg i korsryggen hver gang jeg fikk en rie. Aldri har jeg vært så takknemlig for den fantastiske mannen jeg har.

    Da klokken begynte å nærme seg 12.00 fikk jeg endelig viljen min. Jordmora mi hadde da pushet på lystgassen en god stund, men endelig ga hun seg. Det som skulle til var timer med masing, gråting, smerter og at jeg til slutt gikk ut av badekaret. Endelig tok hun hintet og bestilte epidural til meg. Alikevel skulle det gå TO hele timer før anestesilegen kom. Det er de lengste 2 timene i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så utslitt, utbrent, ferdig og utmattet!!! Da anestesilegen endelig kom, kunne jeg se lyset i enden av tunnelen. haha. 

    Epiduralen ble satt, og i samme sekund fikk kroppen en helt ny "glød". I det sekundet epiduralen var satt var det som om energinivået mitt steg til himmels, og jeg fikk en ny dose med krefter. 
    Jeg var ikke en av de heldige som opplevde at epiduralen tok vekk all smerten. Jeg hadde fremdeles ganske kraftige rier, men de var utrolig mye lettere å jobbe med, og jeg fikk pustet meg godt igjennom hver gang. Riene var nå sentrert kun i magen og ryggen. Så hofte-smertene var borte. Vi fikk nå tid til å slappe av, og glede oss over at snart ville sønnen vår være her. Vi fikk i oss litt mat også. Ingen av oss hadde spist noe serlig siden kvelden før, så for første gang den dagen forlot Per rommet for å få tak i litt energimat til oss. 




    Per kom tilbake igjen på rommet med boller og brus. haha. Så vi satt å koste oss. Er nok trolig den tørreste rosinbolla jeg noen gang har spist, men fy så godt det var med litt mat i magen etter så mange timer. 
    På dette tidspunktet fant også jordmoren ut at riene ikke kom tett nok. Jeg hadde ca. 2 rier hvert 10 minutt. De vil helst at en skal ha 4 rier per 10ende minutt. Så hun valgte da å ta vannet i håp om at det skulle få en fortgang på riene. Hun målte meg først og kunne estimere at jeg hadde ca. 7 cm åpning. Kun kunne tøye meg til 8 cm, men slo seg til ro med at det var 7 cm. 
    Vannet ble da tatt, og nå var det bare å vente.







    Jordmor hadde helt rett. Like etter at vannet ble tatt økte det i antall rier. De kom nå mye tettere, og jeg måtte nå konsentrere meg om å puste meg igjennom riene gjen. Nå ville jordmoren min at jeg skulle opp å gå litt. Felix hadde bestemt seg for å ligge langt opp i bekkenet, og dermed ville jordmor at jeg skulle utnytte tyngdekraften. Hun hentet frem prekestolen, og jeg kavet meg ut av senga.
    Da ble jeg straks fort dårlig, og endte opp med å kvitte meg med både den gode tørre rosinbolla og brusen jeg tidligere hadde konsumert. Drit lekkert. haha. Som om ikke det var nok førte gåingen til at epiduralen sviktet i hele høyre side. Så plutselig var de forferdelige hofte-vondtene på plass igjen, og nå kom riene mye tettere også. Jeg ble ikke stående lenge før jeg sa i fra om at jeg måtte legge meg ned igjen. Hver gang jeg fikk en rie, sviktet bena, og det var ganske tungt å måtte holde seg selv oppe med armene. Jeg er ikke et menenske som har trent serlig styrke i armene, så å holde oppe hele kroppsvekten min var ikke et alternativ.
    Tilbake i sengen målte hun meg til 9cm åpning. Allerede da begynte jeg å kjenne pressetrangen.
    Jeg var skråsikker på at jeg måtte drite, så jeg ga beskjed. Åneida, det er bare babyen som kommer ned i bekkenet, fikk jeg beskjed om. Noe det også så klart var, men jeg var på det tidspunktet skråsikker på at jeg på et tidspunkt kom til å drite jordmora i trynet! haha.
    Jeg fikk lov til å begynne smålig å presse, noe som var kjempe godt. at jeg fikk presse riene i mot hjalp godt på riene, og de ble lettere å håndtere.

    Plutselig kom det en jormor inn å sa at det ventet en mamma ute på gangen, og om de skulle sende henne inn. 
    Jeg hadde egentlig ingen planer om å ha med mamma på fødselen, men plutselig var hun der. Hun hadde hoppet på det første ledige flyet ned til Stavanger, og nå var hun her. 
    Så mamma var faktisk så heldig å få være med på fødselen. Det var ganske deilig å ha hun der. Hun stilte seg litt i bakgrunnen, noe som var veldig godt for meg. For i grunnen skulle det jo kun være meg og Per der. Per var min fødselspartner, mamma var bare tilfeldigvis i samme rom. Hun holdt meg i hånda når jeg ville det, skrøytet litt i ny og ne, men holdt seg litt til siden. Det var godt for meg og Per. Hadde nok hevet henne på hodet ut om hun skulle ha tatt over jobben til Per, på en måte. Det var deilig å vite at mamma var der, men at hun ikke utpekte seg selv så mye. 


    Uheldigvis fant de ut at gåturen min ikke hadde hjulpet særlig, og de oppdaget at Felix lå for langt bak. Så de forklarte meg at de mest sannsynlig måtte inn å hjelpe med vakum. De prøvde først å legge meg på siden, for å se om det hjalp Felix godt ned i bekkenet. 



    Da dette viste seg å ikke ha den effekten de håpte, tok ikke lange tiden før det kom det inn en hyggelig dansk lege som prøvde i alt rabalderet og riene, å forklare hva som kom til å skje. Felix's puls sank litt i takt med riene, og kombinert med at han lå høyt oppe, gjorde de klart sugekoppen. De forklarte godt hva som kom til å skje, og betrygget meg med at ting ville gå fint. Før jeg viste ordet av det var det masse folk inne på rommet, og gjorde seg klar til Felix's ankomst. Tenk at nå skulle han endelig komme! 

    Etter 9 minutter med pressrier var han endelig ute. De trengte ikke hjelpe han så mye med sugekoppen, for da han endelig kom langt nok ned, kom han helt selv. Herrefred for en følelse. Jeg fikk han opp på brystet med en gang, og aldri har morsfølelsen slått meg så hardt, så fort. Misfortå meg rett, jeg elsker tvillingene over alt på jord, men denne fødselen var av helt annen kaliber. Han var så liten og spinkel. Prikk lik storebrødrene sine. Første som slo meg når han begynte å grine var faktisk at jeg hadde fått Oliver nr. 2. Han hørtes helt lik ut. Jeg ble totalt forelsket!! 
    Jeg gråt, og gråt, aldri har jeg vært så lykkelig. Endelig var han her, ute av magen og i armene mine. 

     

    ♥ Lørdag 16. Februar 2013 klokken 16.40 kom verdens nydeligste Felix til verden! 





     

    ADVARSEL! (Teksten er ikke pyntet på ;)
    Uheldigvis stopper det ikke her for oss. I all kjærligheten og lykken fikk jeg beskjed om at de ville ha noen til å se på meg etter fødselen. 
    Ettersom at de måtte hjelpe til med vakum hadde jeg fått en rift de var usikker på om var for dyp eller ei. De var redd for at jeg hadde fått en grad 3a rift, altså om jeg hadde revet over en muskel. Det kom inn flerne personer som sjekket meg nedentil. De sa at jeg kneip godt over, men alikevel var de usikre. De konkluderte med at de ikke ville ta en sjanse, og jeg ble dermed satt opp til operasjon. 
    Her hadde de mer utstyr og kompetanse til å lukke en så dyp rift, i tillegg til at de kunne da lettere se om riften virkelig var så dyp som de først trodde.

    Klokken 18.15 ca. ble jeg trillet ned på operasjonsrommet. Her fikk jeg satt en spinalbedøvelse og gjort klar til operasjon. 
    En liten time senere var jeg sydd i sammen igjen, og klar for å trilles opp på observasjon/oppvåkning.
    Fikk også en real glad-nyhet. Ingen grad 3a-rift.
    Jeg fikk en dyp vaginal-rift grad 2, altså ingen muskel revet over.

    Etter en liten time på observasjon/oppvåkning hvor spinalen skulle forsvinne, ble jeg trillet opp på føden igjen. 
    Der satt Per med vår nydelig sønn og ventet. Herrefred, så forelsket jeg er. I begge to!

    Her ble vi værende en liten stund til. De fjernet kateteret og ga beskjed om jeg innen en time-halvannen burde prøve å gå på do og dysje. Jeg hadde enda ikke fått dysjet etter fødselen, og var tildekket i både det ene og det andre. haha. Den glamorøse siden av å ha født! 
    Klokken var nærmere 22.00 før jeg kom meg i dysjen. Litt smålig "woblie" i bena, spinalen var ikke helt ute, stabla jeg meg bort på toalettet og inn i dysjen. Det var bare en kjapp dysj, men gud hvor godt det var å få dysja. 
    Rundt 22.30 var vi på plass på barselhotellet. Endelig etter så mange timer fikk vi lagt oss ned i en god seng og slappet av. Per fikk tatt seg en etterlengtet dysj, og vi nøt roen sammen! 


    Så alt i alt hadde jeg en fin fødselsopplevelse. Selve fødselen og ettertiden blir vell gjerne sett på som tøff, men å endelig få lov til å føde vaginalt overkommer all smerten jeg opplevde. Endelig hadde jeg født mitt eget barn, uten hjelp av skalpel. Til tross for at jeg fikk en så dyp rift har jeg også vært superheldig å sluppet unna vondter. Jeg har ikke hatt problemer med verken å gjre det ene eller det andre på do. Er så klart øm, men hallo, det har kommet ut en hel unge der nede. 

    FOR EN FØLELSE!! Jeg har bært dette barnet i 38 uker og 5 dager. Jeg brukte 25 1/2 time fra første registrerte rie til han var ute.
    Jeg overlevde, og fikk oppleve den beste følelsen i hele verden atter en gang!

     

     Vi valgte også å filme fødselen. De siste 20 minuttene av fødselen har vi på film. Aldri før jeg har jeg hørt meg selv lage slike lyder. Blir flau bare av å tenke på det. haha. Helt fantastisk å ha det på film, men blir nok kun for oss to å se. Selv om mamma ofte stilte seg forran kameraet, er det en helt fantastisk ting å ta vare på. Er veldig glad for at vi filmet det hele. 
    Nei, filmet så klart ikke langt oppi "utgangen" men fra siden, så det hele er ganske uskyldig. Alt uten om mine brøl. Jeg lurer på hva de andre fødende kvinnene tenkte. haha.

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fødselhistorien
  • 13 kommentarer
  • hits