Ann Helen Moen

♥ Da Naomi kom til verden ♥

  • Publisert: 22.09.2015, 14:29
  • Kategori: Fødselhistorien
  • Plutselig var lille Naomi blitt over 2 måneder gammel, og jeg har enda ikke fått skrevet ned fødselshistorien. Så etter litt småkjeft i fra ei venninne om at den nå MÅ komme snart, så tenkte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet. Jeg har jo tross alt lagt ut fødselshistorien til både tvillingene (det lille som er) og til Felix Vilhelm.

    Det hele begynte allerede over en uke før lille kom til verden. Jeg slet mye med modningsrier, og var på nippet til å reise inn på føden opp til flere ganger. Men som modningsrier er dabber de av etterhvert. Hver kveld i over en uke la jeg meg med regelmessige rier, og våknet like "riefri" hver morgen. Like frustrerende hver gang. Dette førte til at jeg var mye sliten, og takket ofte nei til både besøk og andre sammenkomster. Jeg orket nærmest ikke å reise meg fra sofaen, og brukte de få kreftene jeg hadde på å være tilstede når ungene kom hjem fra barnehagen.



    (siste magebildet før lilletrille kom. Samme dag som hun kom!)

    Den 1. juli hadde jeg time hos jordmor kl. 12.00. Da var jeg 38+4 dager. Jordmor klarte fort å se at jeg var sliten, og sammen ble vi enig om å se om det kanskje var fremgang. Hun sjekket etter åpning, og kunne konstantere at jeg hadde 2-3cm åpning. Jeg spurte om det var mulighet for at hun kunne strippe meg litt (tøye livmormunnen). Hun klarte å tøye meg litt og jeg gikk der i fra med en åpning på 3-4cm. Allerede da jeg kom hjem begynte jeg å kjenne at det tok tak, og var rask med å begynne å notere ned hvor lenge rien varte og hvor lenge det var imellom. Det var ihvertfall ingen tvil om at noe var på gang, for helt fra begynnelsen av varte de i 50-60 sekunder med 3 minutters mellomrom. 

    Jeg var kjapp med å ringe samboeren min, om at noe kanskje var på gang, slik at han måtte innstille seg på hente guttene i barnehagen. Jeg ringte så min "stemor" (les: ikke lenger gift med min far, men vi har et helt fantastisk forhold som har gjort at vi har holdt kontakten, og er en god bestemor for våre små) for å gi beskjed om at det kanskje var på tide å komme utover. Siden samboeren min ikke har sertifikatet hadde vi ordnet oss skyss. 

    Når klokken nærmet seg 15.00 var riene så kraftige at jeg ville begynne å tenke på å komme oss ut til sykehuset. Dermed måtte samboeren min reise fra jobb og hente guttene i barnehagen. Når de kom hjem, tok det ikke lang tid før min stemor og hennes samboer kom. 
    Det tok litt tid før vi kom oss avgårde. Jeg måtte pakke fødebagen helt ferdig, og stelle i orden for at vi ikke kom hjem på noen dager. Før jeg viste ordet av det var klokken blitt over 17.00, og rien vare lite behagelige. 

    Rundt 17.45 var vi endelig på plass på føden. Her ble jeg satt på CTG og det var ikke tvil om at jeg var i fødsel. Allikevel hadde det ikke vært mye forandring ifht åpning. Jeg var fremdeles kun på 3-4cm, men hun kunne si med sikkerhet at det var virkning i riene, ettersom at jeg var blitt mer moden. Dermed fikk vi skrevet oss inn, og ble vist fødestuen vi skulle være på. Vi var så heldige å havne på samme fødestue som vi hadde med Felix, noe som var litt spesielt. 

    Nå var det bare å belage seg på venting. Jeg hadde levert fra meg fødebrevet helt i begynnelsen, å dermed var vi ikke sene med å bestille epidural denne gangen heller. 
    Jeg er ikke redd for å si at under fødselen er epidural min BESTE venn! Jeg er en av de heldige som har de vondeste takene i hoftene. Å det er ikke en overdrivelse når jeg sier at det føles ut som om noen driver å rasper hoftebena mine med en gammel, rustet ostehøvel. 

    Jeg vil tippe at allerede rundt 20.30 fikk jeg satt i epiduralen, og jeg kunne endelig få hente litt krefter igjen. På dette tidspunktet begynte riene å bli veldig vonde, og det var veldig lite jeg selv klarte å gjøre som holdt dem i sjakk. Jeg hadde prøvd å sitte på en slik yogaball, som forsovit var det beste, men på nåværende tidpunkt hjalp ikke en gang det. Rett etter epiduralen var satt målte de meg en gang til, hvor jeg fremdeles lå på 4 cm. Jordmor prøvde å trøste meg med at jeg ble mer og mer moden, å at det var det som var viktigst, og ikke antall cm. Jeg begynte på denne tiden å bli stygt urolig for at denne fødselen også ville drøye voldsomt, men var glad at jeg ihvertfall nå hadde fått epidural så tidlig som jeg ville. 

    (En sliten mamma etter epiduralen endelig er på plass)

    De begynte ganske kort etter epiduralen var gitt å se at hjerterytmen til Naomi lå over normalen, og de ville sjekke meg for feber. Det viste seg da at jeg lå en grad over gjennomsnitt og fikk dermed en stikkpille for å se om det hjalp. 
    Etter litt frem og tilbake følte de ikke stikkpillen ga dem det resultatet de ønsket, og siden hjerterytmen til lille lå litt over (ikke farlig over), bestemte de seg for å ta vannet, for å se om det ble litt fortgang på saker. 

    Jeg husker SVÆRT GODT hva som skjedde da de tok vannet med Felix, og informerte de om å ha ekstra epidural på vent før de gjorde noe. Med Felix opplevde jeg at epiduralen sviktet, og det hele endte med at jeg lå lenge uten smertelindring og hadde det helt jævlig! (Her pynter vi ikke på sannheten, nei! haha)
    Da de tok vannet rundt 21.36 var jeg fremdeles kun 4 cm, og jeg begynte smålig i miste litt av motet. Ihvertfall når det jeg viste kom til å skje, skjedde. 

    Epidural sviktet. Å ikke bare sviktet den og jeg lå med vonde rier hvert 3 minutt som med Felix. Nei, fra epiduralen sviktet hadde jeg konstante rier UTEN pause. Jeg skal ikke lyge når jeg begynte å bli en smule hysterisk. Stakkars jordmødrene pushet og pushet mer epidural UTEN effekt. Jeg husker at anestesilegen sa at vi kunne pushe 10ml tre ganger på en time for ekstra effekt, men her hadde allerede jordmor pushet 10ml, 3 ganger på 15 min. Fremdeles ingen effekt, og det resulterte i at jeg hverken klarte å kontrollere pusting eller skrikingen. Med Felix husker jeg at jeg konsentrerte meg sånn om å puste og presse at jeg hadde skikkelig gryntinger som kom. Med Naomi var det helt omvendt. Jeg skrek! Ja, skrek som en stukket gris. Jeg hadde INGEN kontroll. Jeg husker jeg tenkte at om jeg bare er 4cm så MÅ jeg drite. 

    De fleste vet at når det føles som om du må drite/bæsje/bajse så er det bare pressriene som forteller at du skal presse. Men de hadde jo bare rett før sagt at jeg var 4 cm, og for de av dere som ikke vet, så skal man ikke presse før man er 10cm. Så jeg sa i fra til jordmor at NÅ må jeg bæsje. Sorry for det altså, men jeg må skikkelig på do. (Oh what a posh life. Ingen filter her i byn). Helt uventet ba hun meg presse og se, og før jeg viste ordet av det var jeg 8 cm. Å før jordmor nesten hadde klart å si det høyt var jeg plutselig 10cm, og de beordret meg til å presse enda mer. Jeg trodde aldri jeg skulle være så nær. Når jeg fødte Felix begynte de å gjøre klar disse fotbøylene og alt før han kom. Mens nå lå jeg på siden å pustet og peste, og trodde jeg var laangt fra å føde. De hadde jo ikke begynt å gjøre ting klart..



    Klokken 22.31 var PLUTSELIG lille Naomi ute. Jeg hadde så uendelig mye vondt, og strevet slik med å holde de konstante riene i sjakk at jeg gikk nesten glipp av at hun faktisk kom. På under en time gikk jeg fra å være 4 cm til å ha ei velskapt lita jente på brystet. ENDELIG var hun her! 



    Den 1. Juli 2015 klokken 22.31 kom ei lita velskapt jente på 3340gram og 47 cm med navn Naomi til verden! 

  • Publisert: 22.09.2015, 14:29
  • Kategori: Fødselhistorien
  • 2 kommentarer
  • Fødselshistorien da Felix kom til verden

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fødselhistorien
  • Det hele begynte på fredag den 15. februar. På min egen bursdag! 
    Vi hadde akuratt hentet guttene i banehagen, og skulle på helge-handel på Mega'en i Solakrossen. Det var i 4-tiden at jeg registrerte at kynnerne kom med tak i ryggen. Det var ikke serlig sterke, men var nok til at jeg bet merke i de. Jeg har hatt flerne kvelder hvor jeg har hatt slike maserier, så jeg ville ikke forvente for mye. Vi kom hjem, og takene fortsatte. Ut over kvelden økte de litt i intensitet, så jeg begynte å ta tiden på de. De varte i ca. 1 minutt, men kom med alt i fra 3-11 minutters mellomrom. Guttene ble matet og jeg stilte meg ved kjøkkenmaskinen min for å lage en bursdagskake til meg selv. Jeg skulle lage oreokake, og da jeg stod midt i bakingen snevret tiden seg inn mellom de sterke kynnerne/riene, nå kom de alt i fra hver 2-7 min. I mellomtiden var pappa og familien innom med bursdagsgave til meg. Fikk nydelige blomster, orkidéer, og penger til å kjøpe meg stelleveska jeg så inderlig har ønsket meg. 
    Enda hadde jeg ikke nevnt noe til noen at jeg hadde rier. Jeg ville ikke "jinxe" noe, da jeg virkelig håpte at det var i gang. Ikke en gang Per var klar over at jeg hadde på rieteller og trodde ting var i gang.
    Etter at pappa å de var gått, var det på tide å få guttene i seng, og for oss voksne å få i oss noe mat. Vi laget oss kylling og fløtegratinerte poteter.

    På dette tidspunktet begynte riene å bli en smule ubehagelige, og da Per så rart på meg for at jeg konstant stod med tlf i hånda, måtte jeg nevne at jeg hadde tanker om at ting gjerne var i gang. Vi spiste og koste oss med deilig oreokake etterpå. Hadde en rolig og kjekk bursdag, familietid. 
    Vi la oss ikke så alt for sent heller. På det tidspunktet hadde jeg ikke problemer med å "fungere", så jeg sovnet relativt fort, til tross for riene.

    Rundt 01.30 klarte jeg ikke å sove lenger. Da var riene såpass sterke at jeg flerne ganger hadde våknet å måtte puste meg igjennom dem. Sovnet mellom, men på det tidspunktet klarte jeg ikke ligge lenger. 
    Jeg gikk på badet og tok meg en varm dysj. Det lindret en del, så ble stående til vi nærmest var tom for varmtvann. Klokken nærmet seg sakte men sikkert 03.00. Jeg hadde enda ikke vekket Per, jeg viste at ting tar tid, og i og med at riene enda ikke kom helt regelmessig, valgte jeg å bare "suffer in silence" ;) hehe.

    Det varte ikke lenge da Mathias våknet rett over 03.00. Jeg gikk inn for å gi han smokken, for at han skulle slippe å vekke Per. Men da jeg kom ut av rommet, stod en fortumlet Per i døråpningen. Akkuratt da kom det en rie, så jeg stod over kjøkkenbenken å pustet meg igjennom.
    Jeg forklarte situasjonen til en smule trøtt og sliten kommende pappa, og endte opp med å gå inn på soverommet igjen. Per hadde store planer om å legge seg igjen, noe jeg ikke syntes var serlig greit. Jeg hadde jo vondt, så han fikk bare holde seg våken med meg. haha.

    Rundt 04.00 på natta kom riene med ca. 4-5 minutters mellomrom, og enda varte de omtrent ett minutt. På dette tidspunktet syntes jeg de var ganske vonde, så jeg ringte min bonusmamma og ga beskjed om at ting var i gang. Vi hadde avtalt for et par uker siden at hun skulle være taxi om fødselen startet. Per har ikke lappen, og jeg er ikke i form til å kjøre med rier. haha. 

    Egentlig passet det utrolig dårlig at lillebror skulle melde sin ankomst denne helgen. Vi hadde som nevnt lagt planer med bonusmamman min at hun skulle kjøre, men akkuratt denne helgen passet det ikke serlig, da hun lørdagsmorgen skulle til Bømlo over natten. Vi hadde også planer når det kom til Mathias og Oliver, at om fødselen startet så skulle pappan steppe inn, uansett om det ikke var hans helg. Startet det på dagen, plukket bare han opp guttene i barnehagen, mens om det startet på kvelden/natten, kunne vi bare pakke med oss dem i bilen da han bor 2 min fra sykehuset. Selvfølgelig passet ikke det serlig godt for ham denne helgen, han har næmlig bursdag den 15. februar, han også. Så hele helgen var booket med bursdagsfeiringer og slektstreff. Ikke nok med det, men Per's mor befant seg denne helgen i Paris sammen med skolen hun jobber på. Så kort sagt, det passer svært dårlig at lillebror skulle komme akkurat denne helgen. Så vi hadde vell alle en liten mistanke om at Felix ville lure seg ut akkurat nå når det passet "dårligst". hehe. 

    Klokken 05.30 ca, kom bonusmamman min som en reddende engle. Hun ble sittende her hjemme å se til guttene, mens samboeren hennes kjørte oss til sykehuset. Så før vi kjørte av gårde pakket vi resten av sykehusbagen. Riene var på dette tidspunktet ganske intense, men ikke helt regelmessige enda. De kom med alt mellom 3-5 minutters mellomrom. Hadde snakket med føden litt tidligere, og de sa at jeg skulle komme om jeg følte for det. Hun ba meg føst ta to paracet, men jeg som har vært i fødsel en gang før, viste at dette var "it". 
    Klokken 06.00 var vi fremme på sykehuset. Riene var såpass intense nå at jeg måtte stoppe i gangen hver gang de kom.
    Vell fremme på føden ble jeg satt på CTG-måling. Her viste det godt at jeg hadde rier.
    Hun målte meg en liten time senere, og der var det 3cm åpning, veldig myk livmorhals, og hun kunne tøye meg til 4cm.



     Så da de så at fødselen var i gang, ville de bare skrive meg inn. Følelsene begynte å bobble over på dette tidspunktet. Nå kom han. Ingen vei tilbake nå. 
    Jeg husker jeg var helt i ekstase. Riene var vonde, men levelige, så verdens å på dette tidspunktet, bare lys ut. Lite viste jeg hva jeg hadde i vente. haha.

    Etter CTG-målingen ble vi vist veien til fødestuen vi skulle være på.
    Jeg måtte være på føden. Ettersom at jeg tidligere har hatt keisersnitt vil de ikke ha meg på fødeloftet. For de av dere som ikke vet forskjellen, så er fødeloftet mer avslappet, og mindre "sterilt". Det skal virke mer hjemmekoselig, og der oppe er det ikke mulighet for smertestillende i form av medisiner. Det er kun naturlige fødsler som skjer her. 
    Jeg hadde store planer om å føde i badekar, men måtte alikevel ned på føden. Det kan oppstå problemer med arret under en fødsel, som drar med seg komplikasjoner. Så for å ha mest mulig overhånd og kontroll, vil de ha pasienter med keisersnitt bak seg, nede på føden.
    Jeg for min den syntes dette var greit, jeg viste da at jeg var i trygge hender.
    Heldigvis for meg fikk jeg en fødestue med badekar. WOHO! Så nå kunne det bare bades!


    Etter vi kom oss inn på fødestue 5, fikk vi landet litt. Nå skulle det faktisk skje. Om ikke mange timene skulle jeg bli trebarnsmamma, og jeg skulle få gleden av å gi Per hans førstefødte sønn.
    Riene var på dette stadiet enda veldig ok å leve med. Riene mine har ved begge fødsler vært sentrert godt i korsryggen og hoftene. Så hver gang jeg fikk en rie var Per en engel å masserte. Det hjalp godt på, og gjorde at jeg kunne konsentrere meg med å puste skikkelig. 
    Vet ikke hva jeg skulle gjort uten Per der. Stakkaren var skikkelig, skikkelig sliten og trøtt, men alikevel satt han å hjalp meg igjennom hver rie. Han viket ikke et sekund!



     Klokken gikk, og riene kom regelmessig. Nå varte de i et minutt og kom hvert 5 minutt. Da klokka var rundt 10.00 hadde jeg 4cm åpning. Jeg åpnet meg ikke serlig fort, men riene var blitt enda mer intense.  

    På dette tidspunktet var riene utrolig intense. Det føltes som om noen slipte hoftene mine med en sløv "sandpapir-maskin", eller noen som tok en sliten ostehøvel fra nitten-pilogbue og skar meg over hoftene. Per var som en engel og masserte meg i korsryggen for harde livet da riene stod på. Alikevel hjalp det lite. Så på dette tidspunktet spurte jeg om å få lov til å gå oppi badekaret. Det tok sin tid å fylle det store karet, men da det endelig var klart var det utrolig deilig å ligge der å flyte. Helt frem til riene kom. Det var ikke særlig kult. Klokken var nå rundt 11.00 (!?) og jeg var totalt utslitt. Riene var så sterke at jeg klarte aldeles ikke å jobbe med dem. Jeg anspente hele kroppen hver gang de kom, og da de endelig slapp taket lå jeg totalt utslitt og gråt. Tårene trillet nedover, og jeg nærmest skrek etter epiduralen. Jeg var så ferdig. Jeg hadde til tider veldig vanskelig med å holde med våken. Klarte så klart ikke å sove, men kroppen og hodet var på dette tidspunktet så ferdig at jeg på et tidspunkt håpte at noe skulle være kritisk, slik at de kunne kjøre meg i hast for keisersnitt. Noe som ikke er en særlig lystig tanke, ihvertfall ikke for meg som det var såå viktig for å IKKE gå igjennom et keisersnitt til. 
     

    Jordmoren min var ikke serlig for at jeg skulle gå for epidural. Hun pushet og pushet på (den helvettes!!!) lystgassen. Jeg hadde på dette tidspunktet, som nevnt, det helt jævlig. Litt morsom-luft ville ikke hjelpe meg noe som helst. Etterhvert ga jeg etter, og prøvde det. IKKE en hit!! Jeg har anstrengelse-astma, og den følelsen jeg fikk da jeg trakk inn luft, ble for meg rett å slett alt for lik. Det var ikke tvil om at den lystgassen ikke var noe for meg. Stakkars Per prøvde å gjøre alt han kunne for at jeg skulle ha det best mulig. Masserte og masserte, og fortalte meg hvor flink jeg var. Jeg er så heldig forå ha en så fantastisk mann. Ikke én gang forlot han rommet. Han satt stødig vedsiden av meg hele tiden, og masserte meg i korsryggen hver gang jeg fikk en rie. Aldri har jeg vært så takknemlig for den fantastiske mannen jeg har.

    Da klokken begynte å nærme seg 12.00 fikk jeg endelig viljen min. Jordmora mi hadde da pushet på lystgassen en god stund, men endelig ga hun seg. Det som skulle til var timer med masing, gråting, smerter og at jeg til slutt gikk ut av badekaret. Endelig tok hun hintet og bestilte epidural til meg. Alikevel skulle det gå TO hele timer før anestesilegen kom. Det er de lengste 2 timene i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så utslitt, utbrent, ferdig og utmattet!!! Da anestesilegen endelig kom, kunne jeg se lyset i enden av tunnelen. haha. 

    Epiduralen ble satt, og i samme sekund fikk kroppen en helt ny "glød". I det sekundet epiduralen var satt var det som om energinivået mitt steg til himmels, og jeg fikk en ny dose med krefter. 
    Jeg var ikke en av de heldige som opplevde at epiduralen tok vekk all smerten. Jeg hadde fremdeles ganske kraftige rier, men de var utrolig mye lettere å jobbe med, og jeg fikk pustet meg godt igjennom hver gang. Riene var nå sentrert kun i magen og ryggen. Så hofte-smertene var borte. Vi fikk nå tid til å slappe av, og glede oss over at snart ville sønnen vår være her. Vi fikk i oss litt mat også. Ingen av oss hadde spist noe serlig siden kvelden før, så for første gang den dagen forlot Per rommet for å få tak i litt energimat til oss. 




    Per kom tilbake igjen på rommet med boller og brus. haha. Så vi satt å koste oss. Er nok trolig den tørreste rosinbolla jeg noen gang har spist, men fy så godt det var med litt mat i magen etter så mange timer. 
    På dette tidspunktet fant også jordmoren ut at riene ikke kom tett nok. Jeg hadde ca. 2 rier hvert 10 minutt. De vil helst at en skal ha 4 rier per 10ende minutt. Så hun valgte da å ta vannet i håp om at det skulle få en fortgang på riene. Hun målte meg først og kunne estimere at jeg hadde ca. 7 cm åpning. Kun kunne tøye meg til 8 cm, men slo seg til ro med at det var 7 cm. 
    Vannet ble da tatt, og nå var det bare å vente.







    Jordmor hadde helt rett. Like etter at vannet ble tatt økte det i antall rier. De kom nå mye tettere, og jeg måtte nå konsentrere meg om å puste meg igjennom riene gjen. Nå ville jordmoren min at jeg skulle opp å gå litt. Felix hadde bestemt seg for å ligge langt opp i bekkenet, og dermed ville jordmor at jeg skulle utnytte tyngdekraften. Hun hentet frem prekestolen, og jeg kavet meg ut av senga.
    Da ble jeg straks fort dårlig, og endte opp med å kvitte meg med både den gode tørre rosinbolla og brusen jeg tidligere hadde konsumert. Drit lekkert. haha. Som om ikke det var nok førte gåingen til at epiduralen sviktet i hele høyre side. Så plutselig var de forferdelige hofte-vondtene på plass igjen, og nå kom riene mye tettere også. Jeg ble ikke stående lenge før jeg sa i fra om at jeg måtte legge meg ned igjen. Hver gang jeg fikk en rie, sviktet bena, og det var ganske tungt å måtte holde seg selv oppe med armene. Jeg er ikke et menenske som har trent serlig styrke i armene, så å holde oppe hele kroppsvekten min var ikke et alternativ.
    Tilbake i sengen målte hun meg til 9cm åpning. Allerede da begynte jeg å kjenne pressetrangen.
    Jeg var skråsikker på at jeg måtte drite, så jeg ga beskjed. Åneida, det er bare babyen som kommer ned i bekkenet, fikk jeg beskjed om. Noe det også så klart var, men jeg var på det tidspunktet skråsikker på at jeg på et tidspunkt kom til å drite jordmora i trynet! haha.
    Jeg fikk lov til å begynne smålig å presse, noe som var kjempe godt. at jeg fikk presse riene i mot hjalp godt på riene, og de ble lettere å håndtere.

    Plutselig kom det en jormor inn å sa at det ventet en mamma ute på gangen, og om de skulle sende henne inn. 
    Jeg hadde egentlig ingen planer om å ha med mamma på fødselen, men plutselig var hun der. Hun hadde hoppet på det første ledige flyet ned til Stavanger, og nå var hun her. 
    Så mamma var faktisk så heldig å få være med på fødselen. Det var ganske deilig å ha hun der. Hun stilte seg litt i bakgrunnen, noe som var veldig godt for meg. For i grunnen skulle det jo kun være meg og Per der. Per var min fødselspartner, mamma var bare tilfeldigvis i samme rom. Hun holdt meg i hånda når jeg ville det, skrøytet litt i ny og ne, men holdt seg litt til siden. Det var godt for meg og Per. Hadde nok hevet henne på hodet ut om hun skulle ha tatt over jobben til Per, på en måte. Det var deilig å vite at mamma var der, men at hun ikke utpekte seg selv så mye. 


    Uheldigvis fant de ut at gåturen min ikke hadde hjulpet særlig, og de oppdaget at Felix lå for langt bak. Så de forklarte meg at de mest sannsynlig måtte inn å hjelpe med vakum. De prøvde først å legge meg på siden, for å se om det hjalp Felix godt ned i bekkenet. 



    Da dette viste seg å ikke ha den effekten de håpte, tok ikke lange tiden før det kom det inn en hyggelig dansk lege som prøvde i alt rabalderet og riene, å forklare hva som kom til å skje. Felix's puls sank litt i takt med riene, og kombinert med at han lå høyt oppe, gjorde de klart sugekoppen. De forklarte godt hva som kom til å skje, og betrygget meg med at ting ville gå fint. Før jeg viste ordet av det var det masse folk inne på rommet, og gjorde seg klar til Felix's ankomst. Tenk at nå skulle han endelig komme! 

    Etter 9 minutter med pressrier var han endelig ute. De trengte ikke hjelpe han så mye med sugekoppen, for da han endelig kom langt nok ned, kom han helt selv. Herrefred for en følelse. Jeg fikk han opp på brystet med en gang, og aldri har morsfølelsen slått meg så hardt, så fort. Misfortå meg rett, jeg elsker tvillingene over alt på jord, men denne fødselen var av helt annen kaliber. Han var så liten og spinkel. Prikk lik storebrødrene sine. Første som slo meg når han begynte å grine var faktisk at jeg hadde fått Oliver nr. 2. Han hørtes helt lik ut. Jeg ble totalt forelsket!! 
    Jeg gråt, og gråt, aldri har jeg vært så lykkelig. Endelig var han her, ute av magen og i armene mine. 

     

    ♥ Lørdag 16. Februar 2013 klokken 16.40 kom verdens nydeligste Felix til verden! 





     

    ADVARSEL! (Teksten er ikke pyntet på ;)
    Uheldigvis stopper det ikke her for oss. I all kjærligheten og lykken fikk jeg beskjed om at de ville ha noen til å se på meg etter fødselen. 
    Ettersom at de måtte hjelpe til med vakum hadde jeg fått en rift de var usikker på om var for dyp eller ei. De var redd for at jeg hadde fått en grad 3a rift, altså om jeg hadde revet over en muskel. Det kom inn flerne personer som sjekket meg nedentil. De sa at jeg kneip godt over, men alikevel var de usikre. De konkluderte med at de ikke ville ta en sjanse, og jeg ble dermed satt opp til operasjon. 
    Her hadde de mer utstyr og kompetanse til å lukke en så dyp rift, i tillegg til at de kunne da lettere se om riften virkelig var så dyp som de først trodde.

    Klokken 18.15 ca. ble jeg trillet ned på operasjonsrommet. Her fikk jeg satt en spinalbedøvelse og gjort klar til operasjon. 
    En liten time senere var jeg sydd i sammen igjen, og klar for å trilles opp på observasjon/oppvåkning.
    Fikk også en real glad-nyhet. Ingen grad 3a-rift.
    Jeg fikk en dyp vaginal-rift grad 2, altså ingen muskel revet over.

    Etter en liten time på observasjon/oppvåkning hvor spinalen skulle forsvinne, ble jeg trillet opp på føden igjen. 
    Der satt Per med vår nydelig sønn og ventet. Herrefred, så forelsket jeg er. I begge to!

    Her ble vi værende en liten stund til. De fjernet kateteret og ga beskjed om jeg innen en time-halvannen burde prøve å gå på do og dysje. Jeg hadde enda ikke fått dysjet etter fødselen, og var tildekket i både det ene og det andre. haha. Den glamorøse siden av å ha født! 
    Klokken var nærmere 22.00 før jeg kom meg i dysjen. Litt smålig "woblie" i bena, spinalen var ikke helt ute, stabla jeg meg bort på toalettet og inn i dysjen. Det var bare en kjapp dysj, men gud hvor godt det var å få dysja. 
    Rundt 22.30 var vi på plass på barselhotellet. Endelig etter så mange timer fikk vi lagt oss ned i en god seng og slappet av. Per fikk tatt seg en etterlengtet dysj, og vi nøt roen sammen! 


    Så alt i alt hadde jeg en fin fødselsopplevelse. Selve fødselen og ettertiden blir vell gjerne sett på som tøff, men å endelig få lov til å føde vaginalt overkommer all smerten jeg opplevde. Endelig hadde jeg født mitt eget barn, uten hjelp av skalpel. Til tross for at jeg fikk en så dyp rift har jeg også vært superheldig å sluppet unna vondter. Jeg har ikke hatt problemer med verken å gjre det ene eller det andre på do. Er så klart øm, men hallo, det har kommet ut en hel unge der nede. 

    FOR EN FØLELSE!! Jeg har bært dette barnet i 38 uker og 5 dager. Jeg brukte 25 1/2 time fra første registrerte rie til han var ute.
    Jeg overlevde, og fikk oppleve den beste følelsen i hele verden atter en gang!

     

     Vi valgte også å filme fødselen. De siste 20 minuttene av fødselen har vi på film. Aldri før jeg har jeg hørt meg selv lage slike lyder. Blir flau bare av å tenke på det. haha. Helt fantastisk å ha det på film, men blir nok kun for oss to å se. Selv om mamma ofte stilte seg forran kameraet, er det en helt fantastisk ting å ta vare på. Er veldig glad for at vi filmet det hele. 
    Nei, filmet så klart ikke langt oppi "utgangen" men fra siden, så det hele er ganske uskyldig. Alt uten om mine brøl. Jeg lurer på hva de andre fødende kvinnene tenkte. haha.

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fødselhistorien
  • 13 kommentarer
  • Min korte, fine fødsel

  • Publisert: 02.06.2012, 11:02
  • Kategori: Fødselhistorien
  • 23.01.2011 - 08:50

    Så var det å prøve å huske alt det som skjedde på den korte tiden. Innlegget er litt langt da! haha
    Skulle ønske jeg hadde tatt mer bilder, men ting skjedde så fort at kameraet ble glemt i mellom det hele.

    Det begynte onsdagskveld. I halv 10 tiden begynte jeg å kjenne et mye kraftigere tak i kynnerene. De kom relativt hyppig, og det gikk godt utover korsryggen. Kvart på 10 begynte jeg å telle dem, og de begynte allerede å komme hvert 5 min, men varte i gjennomsnitt halvannet minutt hver gang.

    Jeg sendte melding til barnefaren at det gjerne var i gang, og at han burde sitte på vakt. Men at det ikke var vits å stresse så mye med det, siden det fort kunne ta lang tid. Jeg ringte også min stemor for å si i fra, siden det er hun som stod på listen over "taxi". haha. Så den første timen gjorde jeg ikke så mye mer enn det, eller å telle mens jeg satt å så på tv eller på dataen, men etterhvert begynte de å bli en del mer ubehagelige, så jeg fant aldri en god stilling å sitte i. Det endte da med at jeg sneik meg inn i dysjen for å se om det hjalp litt. 
    Det hjalp på korsyggen, men etterhvert begynte det å bli tungt å stå i dysjen, så jeg måtte gi opp det. Etter dysjen fant jeg ut at jeg skulle pakke de siste småting som skulle i sykehusbagen og brettet klærne som lå i tørketrommelen. Så etter en timestid, halvannen, ringte jeg føden for å høre med dem om hva jeg skulle gjøre. 
    Der fikk jeg beskjed at ettersom at jeg var så langt på vei som jeg var, at det var tvillinger og at Mathias lå i seteleie, så skulle jeg ihvertfall bare komme inn på en sjekk. 
    Så da var det å ringe "taxien" og komme meg avgårde. 

    Jeg ble enig med barnefaren om at jeg skulle gi beskjed om jeg ble lagt inn på sykehuset. Tenkte at det var stor sjangs for at jeg ble sendt hjem igjen, så den første undersøkelsen var uten ham. 
    Der satte de på ctg for å se på hjertelyden, riene og bevegelse på guttene. Ble litt sur da riene begynte å avta når jeg kom på sykehuset, selv om de hadde vært ganske regelmessige de 2 timene hjemme før jeg kom meg dit. Så jeg begynte å lure på hvor lenge denne fødselen kom til å vare.

    Etter en liten time med ctg-målinger skulle jeg inn til en lege for å sjekke om Mathias fremdeles lå i sete, og få sjekket om jeg hadde noe åpning. Mathias lå så klart i sete, godt festet nede i bekkenet, og ingen, eller minimal åpning. Fy f* så ubehagelig det er å få sjekket åpningen. Var redd et lite sekund for at fingrene til legen skulle komme opp halsen på meg. haha. 
    Selv om det var så liten (bitteliten) åpning ville de alikevel ha meg over på observasjon. Delvis fordi det var så sent, og at jeg skulle tidlig opp på røngten. Røngten var bestilt til kl. 07.00, og klokken nermet seg nå 01.30. 

    Godt plantet inne på et rom ringte jeg barnefaren, slik at han fikk kommet seg opp på sykehuset. Så rundt en time senere var han på plass. Riene begynte å hope seg opp igjen, så det var godt å få noen som kunne ligge å massere meg i korsryggen mens jeg prøvde å sove. 
    Hadde tidligere blitt tilbudt en sovetablett, så rundt 02.40 begynte jeg å bli lei riene som forstyrret meg når jeg prøvde å få sovne, så jeg takket ja til tabletten. 

    Tror ikke det gikk 2 min en gang etter at sovetabletten var tatt før vannet gikk. Det var en merkelig og morsom opplevelse. Herregud så mye vann det fantes der inne da. haha. Det var en helt syk opplevelse. Håper virkelig alle der ute opplever at vannet går av seg selv. haha. 
    Så etter å ha trødd på meg et av verdens største bind, valset jeg meg inn på rommet igjen. 
    Var ikke satt meg ned i sengen før riene hadde begynt å ta skikkelig tak i alt som heter korsrygg og hofter. Det var helt jævlig, for å si det mildt. Nei, det var da jeg skulle ønske at riene mine vra sterkest rundt magepariet. For følelsen når de tok skikkelig tak i rygg/hofter var som om noen tok en metalplate og skrapte seg frem og tilbake på beina. Litt som å spisse en spiker. Ikke noe særlig deilig, nei. 

    Så da ble plutselig røngtenen fremskydd. Jeg må ærlig innrømme at jeg håper ingen må gå igjennom det smertehelvette der. Ettersom at riene mine lå mest i rygg og hofter, gikk det helt galt å måtte ta røngten. Der måtte jeg ligge strak ut på ryggen på en knallhard treplate. Der skulle jeg ligge helt i ro, og hoftene måtte ligge helt horisontalt. Så det var mye pirking. Jeg følte røngtenen tok dager, og tårene kom så det holdt. Jeg kunne ikke gjøre en drit for å gjøre det bedre for meg selv da jeg måtte ligge helt rolig for å få et godt bilde av bekkenet. Så etter noe som virket som timer, var bilde endelig tatt og jeg ble trillet opp på rommet igjen. 
    Vell oppe på rommet så sjekket de åpningen igjen (AU!). Og der var jeg heldig som hadde 3 cm. Så jeg satt emeg klar til å få satt Epiduralen. Hadde aldri trodd jeg ville ha den så fort, men faen heller, JA TAKK! 
    Men så satt jeg der da, men krummet rygg, en anestesilege med sprøyta i hånda, da legen hopper inn i rommet; "Nei, hun skal ikke ha epidural". (Hva faen tenkte jeg, gi meg den epiduralen. NÅ). "Hun skal ha spinalbedøvelse". 

    Det viste seg at bekkenet mitt var for lite til at jeg ville klare en setefødsel, så operasjonsalen var i full sving for å få meg ned og tatt keisersnitt. 
    Jeg kan ikke beskrive følelsen jeg fikk da spinalbedøvelsen gikk inn, og smertene gikk ut. 
    Ingen følelse fra ribbeina og ned. DEILIG ! 
    Så etter en del riving og tøying. Følte hele kroppen ble vridd rundt, egentlig ganske morsomt, ropte den ene barnepleien om at tvilling en nå var ute. Noen små klunk var det eneste jeg fikk med meg før den ene tvillingen ble ført inn på et annet rom. Pappen fulgte med inn på rommet, og bare et minutt senere kom tvilling to. Han ble fort vist til meg før de tok han inn på et annet rom også. Det hele var veldig urealistisk. Tenk at nå var de her. Begge to, i levende live. Klokken 05.11 var begge ute og jeg var offisielt blitt mamma for to nydelige gutter.

    Så mens jeg ble sydd igjen, ble guttene tørket og pakket inn i gode, varme tepper. 
    Like etterpå kom pappen og en barnepleier med guttene ut til meg, slik at jeg fikk sett dem før jeg ble rullet inn på intensiven for observasjon. 

    Der forsvinner litt av hukommelsen, fordi jeg er usikker på om jeg sovnet litt før jeg fikk guttene inn til meg eller om de kom relativt fort etterpå. Jeg husker ihvertfall at de bare ble en liten stund før de ble ført bort igjen, og jeg sovnet. 
    Noen timer senere ble jeg rullet opp på barsel og guttene kom like etter.





    Etter det fikk jeg følelsen igjen i fra livet og ned. Jeg fikk holde guttene mine. Og jeg fikk oppleve hvor lite mobil og hvor mye vondt enn har etter et keisersnitt. Jeg anbefaler ingen å være syk når en har tatt keisernsitt. For å hoste med sting i magen er ikke kjekt. Heller lite kjekt når kateteret er tatt ut og du må på do første gang. Greit å kunne gå på do selv, uten hjelp. Det kan du da altså ikke etter et keisersnitt. haha. Jeg følte meg utrolig handikappet. Ikke spesielt kjekt. Men HEY! underlivet er i godt behold ihvertfall ;D haha.



    Så nå sitter jeg her på syekuset og har verdens beste følelse. Jeg er blitt mamma!
    De er absolutt verdt all smerte ♥

  • Publisert: 02.06.2012, 11:02
  • Kategori: Fødselhistorien
  • 2 kommentarer
  • hits