Ann Helen Moen

♥ Da Naomi kom til verden ♥

  • Publisert: 22.09.2015, 14:29
  • Kategori: Fdselhistorien
  • Plutselig var lille Naomi blitt over 2 mneder gammel, og jeg har enda ikke ftt skrevet ned fdselshistorien. S etter litt smkjeft i fra ei venninne om at den n M komme snart, s tenkte jeg ta meg selv i nakkeskinnet. Jeg har jo tross alt lagt ut fdselshistorien til bde tvillingene (det lille som er) og til Felix Vilhelm.

    Det hele begynte allerede over en uke fr lille kom til verden. Jeg slet mye med modningsrier, og var p nippet til reise inn p fden opp til flere ganger. Men som modningsrier er dabber de av etterhvert. Hver kveld i over en uke la jeg meg med regelmessige rier, og vknet like "riefri" hver morgen. Like frustrerende hver gang. Dette frte til at jeg var mye sliten, og takket ofte nei til bde besk og andre sammenkomster. Jeg orket nrmest ikke reise meg fra sofaen, og brukte de f kreftene jeg hadde p vre tilstede nr ungene kom hjem fra barnehagen.



    (siste magebildet fr lilletrille kom. Samme dag som hun kom!)

    Den 1. juli hadde jeg time hos jordmor kl. 12.00. Da var jeg 38+4 dager. Jordmor klarte fort se at jeg var sliten, og sammen ble vi enig om se om det kanskje var fremgang. Hun sjekket etter pning, og kunne konstantere at jeg hadde 2-3cm pning. Jeg spurte om det var mulighet for at hun kunne strippe meg litt (tye livmormunnen). Hun klarte tye meg litt og jeg gikk der i fra med en pning p 3-4cm. Allerede da jeg kom hjem begynte jeg kjenne at det tok tak, og var rask med begynne notere ned hvor lenge rien varte og hvor lenge det var imellom. Det var ihvertfall ingen tvil om at noe var p gang, for helt fra begynnelsen av varte de i 50-60 sekunder med 3 minutters mellomrom.

    Jeg var kjapp med ringe samboeren min, om at noe kanskje var p gang, slik at han mtte innstille seg p hente guttene i barnehagen. Jeg ringte s min "stemor" (les: ikke lenger gift med min far, men vi har et helt fantastisk forhold som har gjort at vi har holdt kontakten, og er en god bestemor for vre sm) for gi beskjed om at det kanskje var p tide komme utover. Siden samboeren min ikke har sertifikatet hadde vi ordnet oss skyss.

    Nr klokken nrmet seg 15.00 var riene s kraftige at jeg ville begynne tenke p komme oss ut til sykehuset. Dermed mtte samboeren min reise fra jobb og hente guttene i barnehagen. Nr de kom hjem, tok det ikke lang tid fr min stemor og hennes samboer kom.
    Det tok litt tid fr vi kom oss avgrde. Jeg mtte pakke fdebagen helt ferdig, og stelle i orden for at vi ikke kom hjem p noen dager. Fr jeg viste ordet av det var klokken blitt over 17.00, og rien vare lite behagelige.

    Rundt 17.45 var vi endelig p plass p fden. Her ble jeg satt p CTG og det var ikke tvil om at jeg var i fdsel. Allikevel hadde det ikke vrt mye forandring ifht pning. Jeg var fremdeles kun p 3-4cm, men hun kunne si med sikkerhet at det var virkning i riene, ettersom at jeg var blitt mer moden. Dermed fikk vi skrevet oss inn, og ble vist fdestuen vi skulle vre p. Vi var s heldige havne p samme fdestue som vi hadde med Felix, noe som var litt spesielt.

    N var det bare belage seg p venting. Jeg hadde levert fra meg fdebrevet helt i begynnelsen, dermed var vi ikke sene med bestille epidural denne gangen heller.
    Jeg er ikke redd for si at under fdselen er epidural min BESTE venn! Jeg er en av de heldige som har de vondeste takene i hoftene. det er ikke en overdrivelse nr jeg sier at det fles ut som om noen driver rasperhoftebena mine med en gammel, rustet ostehvel.

    Jeg vil tippe at allerede rundt 20.30 fikk jeg satt i epiduralen, og jeg kunne endeligf hente litt krefter igjen. P dette tidspunktet begynte riene bli veldig vonde, og det var veldig lite jeg selv klarte gjre som holdt dem i sjakk. Jeg hadde prvd sitte p en slik yogaball, som forsovit var det beste, men p nvrende tidpunkt hjalp ikke en gang det. Rett etter epiduralen var satt mlte de meg en gang til, hvor jeg fremdeles l p 4 cm. Jordmor prvde trste meg med at jeg ble mer og mer moden, at det var det som var viktigst, og ikke antall cm. Jeg begynte p denne tiden bli stygt urolig for at denne fdselen ogs ville drye voldsomt, men var glad at jeg ihvertfall n hadde ftt epidural s tidlig som jeg ville.

    (En sliten mamma etter epiduralen endelig er p plass)

    De begynte ganske kort etter epiduralen var gitt se at hjerterytmen til Naomi l over normalen, og de ville sjekke meg for feber. Det viste seg da at jeg l en grad over gjennomsnitt og fikk dermed en stikkpille for se om det hjalp.
    Etter litt frem og tilbake flte de ikke stikkpillen ga dem det resultatet de nsket, og siden hjerterytmen til lille l litt over (ikke farlig over), bestemte de seg for ta vannet, for se om det ble litt fortgang p saker.

    Jeg husker SVRT GODT hva som skjedde da de tok vannet med Felix, og informerte de om ha ekstra epidural p vent fr de gjorde noe. Med Felix opplevde jeg at epiduralen sviktet, og det hele endte med at jeg l lenge uten smertelindring og hadde det helt jvlig! (Her pynter vi ikke p sannheten, nei! haha)
    Da de tok vannet rundt 21.36 var jeg fremdeleskun 4 cm, og jeg begynte smlig i miste litt av motet. Ihvertfall nr det jeg viste kom til skje, skjedde.

    Epidural sviktet. ikke bare sviktet den og jeg l med vonde rier hvert 3 minutt som med Felix. Nei, fra epiduralen sviktet hadde jeg konstante rier UTEN pause. Jeg skal ikke lyge nr jeg begynte bli en smule hysterisk. Stakkars jordmdrene pushet og pushet mer epidural UTEN effekt. Jeg husker at anestesilegen sa at vi kunne pushe 10ml tre ganger p en time for ekstra effekt, men her hadde allerede jordmor pushet 10ml, 3 ganger p 15 min. Fremdeles ingen effekt, og det resulterte i at jeg hverken klarte kontrollere pusting eller skrikingen. Med Felix husker jeg at jeg konsentrerte meg snn om puste og presse at jeg hadde skikkelig gryntinger som kom. Med Naomi var det helt omvendt. Jeg skrek! Ja, skrek som en stukket gris. Jeg hadde INGEN kontroll. Jeg husker jeg tenkte at om jeg bare er 4cm s M jeg drite.

    De fleste vet at nr det fles som om du m drite/bsje/bajse s er det bare pressriene som forteller at du skal presse. Men de hadde jo bare rett fr sagt at jeg var 4 cm, og for de av dere som ikke vet, s skal man ikke presse fr man er 10cm. S jeg sa i fra til jordmor at N m jeg bsje. Sorry for det alts, men jeg m skikkelig p do. (Oh what a posh life. Ingen filter her i byn). Helt uventet ba hun meg presse og se, og fr jeg viste ordet av det var jeg 8 cm. fr jordmor nesten hadde klart si det hyt var jeg plutselig 10cm, og de beordret meg til presse enda mer. Jeg trodde aldri jeg skulle vre s nr. Nr jeg fdte Felix begynte de gjre klar disse fotbylene og alt fr han kom. Mens n l jeg p siden pustet og peste, og trodde jeg var laangt fra fde. De hadde jo ikke begynt gjre ting klart..



    Klokken 22.31 var PLUTSELIG lille Naomi ute. Jeg hadde s uendelig mye vondt, og strevet slik med holde de konstante riene i sjakk at jeg gikk nesten glipp av at hun faktisk kom. P under en time gikk jeg fra vre 4 cm til ha ei velskapt lita jente p brystet. ENDELIG var hun her!



    Den 1. Juli 2015 klokken 22.31 kom ei lita velskapt jente p 3340gram og 47 cm med navn Naomi til verden!

  • Publisert: 22.09.2015, 14:29
  • Kategori: Fdselhistorien
  • 2 kommentarer
  • Fdselshistorien da Felix kom til verden

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fdselhistorien
  • Det hele begynte p fredag den 15. februar. P min egen bursdag!
    Vi hadde akuratt hentet guttene i banehagen, og skulle p helge-handel p Mega'en i Solakrossen. Det var i 4-tiden at jeg registrerte at kynnerne kom med tak i ryggen. Det var ikke serlig sterke, men var nok til at jeg bet merke i de. Jeg har hatt flerne kvelder hvor jeg har hatt slike maserier, s jeg ville ikke forvente for mye. Vi kom hjem, og takene fortsatte. Ut over kvelden kte de litt i intensitet, s jeg begynte ta tiden p de. De varte i ca. 1 minutt, men kom med alt i fra 3-11 minutters mellomrom. Guttene ble matet og jeg stilte meg ved kjkkenmaskinen min for lage en bursdagskake til meg selv. Jeg skulle lage oreokake, og da jeg stod midt i bakingen snevret tiden seg inn mellom de sterke kynnerne/riene, n kom de alt i fra hver 2-7 min. I mellomtiden var pappa og familien innom med bursdagsgave til meg. Fikk nydelige blomster, orkider, og penger til kjpe meg stelleveska jeg s inderlig har nsket meg.
    Enda hadde jeg ikke nevnt noe til noen at jeg hadde rier. Jeg ville ikke "jinxe" noe, da jeg virkelig hpte at det var i gang. Ikke en gang Per var klar over at jeg hadde p rieteller og trodde ting var i gang.
    Etter at pappa de var gtt, var det p tide f guttene i seng, og for oss voksne f i oss noe mat. Vi laget oss kylling og fltegratinerte poteter.

    P dette tidspunktet begynte riene bli en smule ubehagelige, og da Per s rart p meg for at jeg konstant stod med tlf i hnda, mtte jeg nevne at jeg hadde tanker om at ting gjerne var i gang. Vi spiste og koste oss med deilig oreokake etterp. Hadde en rolig og kjekk bursdag, familietid.
    Vi la oss ikke s alt for sent heller. P det tidspunktet hadde jeg ikke problemer med "fungere", s jeg sovnet relativt fort, til tross for riene.

    Rundt 01.30 klarte jeg ikke sove lenger. Da var riene spass sterke at jeg flerne ganger hadde vknet mtte puste meg igjennom dem. Sovnet mellom, men p det tidspunktet klarte jeg ikke ligge lenger.
    Jeg gikk p badet og tok meg en varm dysj. Det lindret en del, s ble stende til vi nrmest var tom for varmtvann. Klokken nrmet seg sakte men sikkert 03.00. Jeg hadde enda ikke vekket Per, jeg viste at ting tar tid, og i og med at riene enda ikke kom helt regelmessig, valgte jeg bare "suffer in silence" ;) hehe.

    Det varte ikke lenge da Mathias vknet rett over 03.00. Jeg gikk inn for gi han smokken, for at han skulle slippe vekke Per. Men da jeg kom ut av rommet, stod en fortumlet Per i drpningen. Akkuratt da kom det en rie, s jeg stod over kjkkenbenken pustet meg igjennom.
    Jeg forklarte situasjonen til en smule trtt og sliten kommende pappa, og endte opp med g inn p soverommet igjen. Per hadde store planer om legge seg igjen, noe jeg ikke syntes var serlig greit. Jeg hadde jo vondt, s han fikk bare holde seg vken med meg. haha.

    Rundt 04.00 p natta kom riene med ca. 4-5 minutters mellomrom, og enda varte de omtrent ett minutt. P dette tidspunktet syntes jeg de var ganske vonde, s jeg ringte min bonusmamma og ga beskjed om at ting var i gang. Vi hadde avtalt for et par uker siden at hun skulle vre taxi om fdselen startet. Per har ikke lappen, og jeg er ikke i form til kjre med rier. haha.

    Egentlig passet det utrolig drlig at lillebror skulle melde sin ankomst denne helgen. Vi hadde som nevnt lagt planer med bonusmamman min at hun skulle kjre, men akkuratt denne helgen passet det ikke serlig, da hun lrdagsmorgen skulle til Bmlo over natten. Vi hadde ogs planer nr det kom til Mathias og Oliver, at om fdselen startet s skulle pappan steppe inn, uansett om det ikke var hans helg. Startet det p dagen, plukket bare han opp guttene i barnehagen, mens om det startet p kvelden/natten, kunne vi bare pakke med oss dem i bilen da han bor 2 min fra sykehuset. Selvflgelig passet ikke det serlig godt for ham denne helgen, han har nmlig bursdag den 15. februar, han ogs. S hele helgen var booket med bursdagsfeiringer og slektstreff. Ikke nok med det, men Per's mor befant seg denne helgen i Paris sammen med skolen hun jobber p. S kort sagt, det passer svrt drlig at lillebror skulle komme akkurat denne helgen. S vi hadde vell alle en liten mistanke om at Felix ville lure seg ut akkurat n nr det passet "drligst". hehe.

    Klokken 05.30 ca, kom bonusmamman min som en reddende engle. Hun ble sittende her hjemme se til guttene, mens samboeren hennes kjrte oss til sykehuset. S fr vi kjrte av grde pakket vi resten av sykehusbagen. Riene var p dette tidspunktet ganske intense, men ikke helt regelmessige enda. De kom med alt mellom 3-5 minutters mellomrom. Hadde snakket med fden litt tidligere, og de sa at jeg skulle komme om jeg flte for det. Hun ba meg fst ta to paracet, men jeg som har vrt i fdsel en gang fr, viste at dette var "it".
    Klokken 06.00 var vi fremme p sykehuset. Riene var spass intense n at jeg mtte stoppe i gangen hver gang de kom.
    Vell fremme p fden ble jeg satt p CTG-mling. Her viste det godt at jeg hadde rier.
    Hun mlte meg en liten time senere, og der var det 3cm pning, veldig myk livmorhals, og hun kunne tye meg til 4cm.



    S da de s at fdselen var i gang, ville de bare skrive meg inn. Flelsene begynte bobble over p dette tidspunktet. N kom han. Ingen vei tilbake n.
    Jeg husker jeg var helt i ekstase. Riene var vonde, men levelige, s verdens p dette tidspunktet, bare lys ut. Lite viste jeg hva jeg hadde i vente. haha.

    Etter CTG-mlingen ble vi vist veien til fdestuen vi skulle vre p.
    Jeg mtte vre p fden. Ettersom at jeg tidligere har hatt keisersnitt vil de ikke ha meg p fdeloftet. For de av dere som ikke vet forskjellen, s er fdeloftet mer avslappet, og mindre "sterilt". Det skal virke mer hjemmekoselig, og der oppe er det ikke mulighet for smertestillende i form av medisiner. Det er kun naturlige fdsler som skjer her.
    Jeg hadde store planer om fde i badekar, men mtte alikevel ned p fden. Det kan oppst problemer med arret under en fdsel, som drar med seg komplikasjoner. S for ha mest mulig overhnd og kontroll, vil de ha pasienter med keisersnitt bak seg, nede p fden.
    Jeg for min den syntes dette var greit, jeg viste da at jeg var i trygge hender.
    Heldigvis for meg fikk jeg en fdestue med badekar. WOHO! S n kunne det bare bades!


    Etter vi kom oss inn p fdestue 5, fikk vi landet litt. N skulle det faktisk skje. Om ikke mange timene skulle jeg bli trebarnsmamma, og jeg skulle f gleden av gi Per hans frstefdte snn.
    Riene var p dette stadiet enda veldig ok leve med. Riene mine har ved begge fdsler vrt sentrert godt i korsryggen og hoftene. S hver gang jeg fikk en rie var Per en engel masserte. Det hjalp godt p, og gjorde at jeg kunne konsentrere meg med puste skikkelig.
    Vet ikke hva jeg skulle gjort uten Per der. Stakkaren var skikkelig, skikkelig sliten og trtt, men alikevel satt han hjalp meg igjennom hver rie. Han viket ikke et sekund!



    Klokken gikk, og riene kom regelmessig. N varte de i et minutt og kom hvert 5 minutt. Da klokka var rundt 10.00 hadde jeg 4cm pning. Jeg pnet meg ikke serlig fort, men riene var blitt enda mer intense.

    P dette tidspunktet var riene utrolig intense. Det fltes som om noen slipte hoftene mine med en slv "sandpapir-maskin", eller noen som tok en sliten ostehvel fra nitten-pilogbue og skar meg over hoftene. Per var som en engel og masserte meg i korsryggen for harde livet da riene stod p. Alikevel hjalp det lite. S p dette tidspunktet spurte jeg om f lov til g oppi badekaret. Det tok sin tid fylle det store karet, men da det endelig var klart var det utrolig deilig ligge der flyte. Helt frem til riene kom. Det var ikke srlig kult. Klokken var n rundt 11.00 (!?) og jeg var totalt utslitt. Riene var s sterke at jeg klarte aldeles ikke jobbe med dem. Jeg anspente hele kroppen hver gang de kom, og da de endelig slapp taket l jeg totalt utslitt og grt. Trene trillet nedover, og jeg nrmest skrek etter epiduralen. Jeg var s ferdig. Jeg hadde til tider veldig vanskelig med holde med vken. Klarte s klart ikke sove, men kroppen og hodet var p dette tidspunktet s ferdig at jeg p et tidspunkt hpte at noe skulle vre kritisk, slik at de kunne kjre meg i hast for keisersnitt. Noe som ikke er en srlig lystig tanke, ihvertfall ikke for meg som det var s viktig for IKKE g igjennom et keisersnitt til.

    Jordmoren min var ikke serlig for at jeg skulle g for epidural. Hun pushet og pushet p (den helvettes!!!) lystgassen. Jeg hadde p dette tidspunktet, som nevnt, det helt jvlig. Litt morsom-luft ville ikke hjelpe meg noe som helst. Etterhvert ga jeg etter, og prvde det. IKKE en hit!! Jeg har anstrengelse-astma, og den flelsen jeg fikk da jeg trakk inn luft, ble for meg rett slett alt for lik. Det var ikke tvil om at den lystgassen ikke var noe for meg. Stakkars Per prvde gjre alt han kunne for at jeg skulle ha det best mulig. Masserte og masserte, og fortalte meg hvor flink jeg var. Jeg er s heldig for ha en s fantastisk mann. Ikke n gang forlot han rommet. Han satt stdig vedsiden av meg hele tiden, og masserte meg i korsryggen hver gang jeg fikk en rie. Aldri har jeg vrt s takknemlig for den fantastiske mannen jeg har.

    Da klokken begynte nrme seg 12.00 fikk jeg endelig viljen min. Jordmora mi hadde da pushet p lystgassen en god stund, men endelig ga hun seg. Det som skulle til var timer med masing, grting, smerter og at jeg til slutt gikk ut av badekaret. Endelig tok hun hintet og bestilte epidural til meg. Alikevel skulle det g TO hele timer fr anestesilegen kom. Det er de lengste 2 timene i hele mitt liv. Jeg har aldri flt meg s utslitt, utbrent, ferdig og utmattet!!! Da anestesilegen endelig kom, kunne jeg se lyset i enden av tunnelen. haha.

    Epiduralen ble satt, og i samme sekund fikk kroppen en helt ny "gld". I det sekundet epiduralen var satt var det som om energinivet mitt steg til himmels, og jeg fikk en ny dose med krefter.
    Jeg var ikke en av de heldige som opplevde at epiduralen tok vekk all smerten. Jeg hadde fremdeles ganske kraftige rier, men de var utrolig mye lettere jobbe med, og jeg fikk pustet meg godt igjennom hver gang. Riene var n sentrert kun i magen og ryggen. S hofte-smertene var borte. Vi fikk n tid til slappe av, og glede oss over at snart ville snnen vr vre her. Vi fikk i oss litt mat ogs. Ingen av oss hadde spist noe serlig siden kvelden fr, s for frste gang den dagen forlot Per rommet for f tak i litt energimat til oss.




    Per kom tilbake igjen p rommet med boller og brus. haha. S vi satt koste oss. Er nok trolig den trreste rosinbolla jeg noen gang har spist, men fy s godt det var med litt mat i magen etter s mange timer.
    P dette tidspunktet fant ogs jordmoren ut at riene ikke kom tett nok. Jeg hadde ca. 2 rier hvert 10 minutt. De vil helst at en skal ha 4 rier per 10ende minutt. S hun valgte da ta vannet i hp om at det skulle f en fortgang p riene. Hun mlte meg frst og kunne estimere at jeg hadde ca. 7 cm pning. Kun kunne tye meg til 8 cm, men slo seg til ro med at det var 7 cm.
    Vannet ble da tatt, og n var det bare vente.







    Jordmor hadde helt rett. Like etter at vannet ble tatt kte det i antall rier. De kom n mye tettere, og jeg mtte n konsentrere meg om puste meg igjennom riene gjen. N ville jordmoren min at jeg skulle opp g litt. Felix hadde bestemt seg for ligge langt opp i bekkenet, og dermed ville jordmor at jeg skulle utnytte tyngdekraften. Hun hentet frem prekestolen, og jeg kavet meg ut av senga.
    Da ble jeg straks fort drlig, og endte opp med kvitte meg med bde den gode trre rosinbolla og brusen jeg tidligere hadde konsumert. Drit lekkert. haha. Som om ikke det var nok frte gingen til at epiduralen sviktet i hele hyre side. S plutselig var de forferdelige hofte-vondtene p plass igjen, og n kom riene mye tettere ogs. Jeg ble ikke stende lenge fr jeg sa i fra om at jeg mtte legge meg ned igjen. Hver gang jeg fikk en rie, sviktet bena, og det var ganske tungt mtte holde seg selv oppe med armene. Jeg er ikke et menenske som har trent serlig styrke i armene, s holde oppe hele kroppsvekten min var ikke et alternativ.
    Tilbake i sengen mlte hun meg til 9cm pning. Allerede da begynte jeg kjenne pressetrangen.
    Jeg var skrsikker p at jeg mtte drite, s jeg ga beskjed. neida, det er bare babyen som kommer ned i bekkenet, fikk jeg beskjed om. Noe det ogs s klart var, men jeg var p det tidspunktet skrsikker p at jeg p et tidspunkt kom til drite jordmora i trynet! haha.
    Jeg fikk lov til begynne smlig presse, noe som var kjempe godt. at jeg fikk presse riene i mot hjalp godt p riene, og de ble lettere hndtere.

    Plutselig kom det en jormor inn sa at det ventet en mamma ute p gangen, og om de skulle sende henne inn.
    Jeg hadde egentlig ingen planer om ha med mamma p fdselen, men plutselig var hun der. Hun hadde hoppet p det frste ledige flyet ned til Stavanger, og n var hun her.
    S mamma var faktisk s heldig f vre med p fdselen. Det var ganske deilig ha hun der. Hun stilte seg litt i bakgrunnen, noe som var veldig godt for meg. For i grunnen skulle det jo kun vre meg og Per der. Per var min fdselspartner, mamma var bare tilfeldigvis i samme rom. Hun holdt meg i hnda nr jeg ville det, skrytet litt i ny og ne, men holdt seg litt til siden. Det var godt for meg og Per. Hadde nok hevet henne p hodet ut om hun skulle ha tatt over jobben til Per, p en mte. Det var deilig vite at mamma var der, men at hun ikke utpekte seg selv s mye.


    Uheldigvis fant de ut at gturen min ikke hadde hjulpet srlig, og de oppdaget at Felix l for langt bak. S de forklarte meg at de mest sannsynlig mtte inn hjelpe med vakum.De prvde frst legge meg p siden, for se om det hjalp Felix godt ned i bekkenet.



    Da dette viste seg ikke ha den effekten de hpte, tok ikke lange tiden fr detkom det inn en hyggelig dansk lege som prvde i alt rabalderet og riene, forklare hva som kom til skje. Felix's puls sank litt i takt med riene, og kombinert med at han l hyt oppe, gjorde de klart sugekoppen. De forklarte godt hva som kom til skje, og betrygget meg med at ting ville g fint. Fr jeg viste ordet av det var det masse folk inne p rommet, og gjorde seg klar til Felix's ankomst. Tenk at n skulle han endelig komme!

    Etter 9 minutter med pressrier var han endelig ute. De trengte ikke hjelpe han s mye med sugekoppen, for da han endelig kom langt nok ned, kom han helt selv. Herrefred for en flelse. Jeg fikk han opp p brystet med en gang, og aldri har morsflelsen sltt meg s hardt, s fort. Misfort meg rett, jeg elsker tvillingene over alt p jord, men denne fdselen var av helt annen kaliber. Han var s liten og spinkel. Prikk lik storebrdrene sine. Frste som slo meg nr han begynte grine var faktisk at jeg hadde ftt Oliver nr. 2. Han hrtes helt lik ut. Jeg ble totalt forelsket!!
    Jeg grt, og grt, aldri har jeg vrt s lykkelig. Endelig var han her, ute av magen og i armene mine.


    Lrdag 16. Februar 2013 klokken 16.40 kom verdens nydeligste Felix til verden!





    ADVARSEL! (Teksten er ikke pyntet p ;)
    Uheldigvis stopper det ikke her for oss. I all kjrligheten og lykken fikk jeg beskjed om at de ville ha noen til se p meg etter fdselen.
    Ettersom at de mtte hjelpe til med vakum hadde jeg ftt en rift de var usikker p om var for dyp eller ei. De var redd for at jeg hadde ftt en grad 3a rift, alts om jeg hadde revet over en muskel. Det kom inn flerne personer som sjekket meg nedentil. De sa at jeg kneip godt over, men alikevel var de usikre. De konkluderte med at de ikke ville ta en sjanse, og jeg ble dermed satt opp til operasjon.
    Her hadde de mer utstyr og kompetanse til lukke en s dyp rift, i tillegg til at de kunne da lettere se om riften virkelig var s dyp som de frst trodde.

    Klokken 18.15 ca. ble jeg trillet ned p operasjonsrommet. Her fikk jeg satt en spinalbedvelse og gjort klar til operasjon.
    En liten time senere var jeg sydd i sammen igjen, og klar for trilles opp p observasjon/oppvkning.
    Fikk ogs en real glad-nyhet. Ingen grad 3a-rift.
    Jeg fikk en dyp vaginal-rift grad 2, alts ingen muskel revet over.

    Etter en liten time p observasjon/oppvkning hvor spinalen skulle forsvinne, ble jeg trillet opp p fden igjen.
    Der satt Per med vr nydelig snn og ventet. Herrefred, s forelsket jeg er. I begge to!

    Her ble vi vrende en liten stund til. De fjernet kateteret og ga beskjed om jeg innen en time-halvannen burde prve g p do og dysje. Jeg hadde enda ikke ftt dysjet etter fdselen, og var tildekket i bde det ene og det andre. haha. Den glamorse siden av ha fdt!
    Klokken var nrmere 22.00 fr jeg kom meg i dysjen. Litt smlig "woblie" i bena, spinalen var ikke helt ute, stabla jeg meg bort p toalettet og inn i dysjen. Det var bare en kjapp dysj, men gud hvor godt det var f dysja.
    Rundt 22.30 var vi p plass p barselhotellet. Endelig etter s mange timer fikk vi lagt oss ned i en god seng og slappet av. Per fikk tatt seg en etterlengtet dysj, og vi nt roen sammen!


    S alt i alt hadde jeg en fin fdselsopplevelse. Selve fdselen og ettertiden blir vell gjerne sett p som tff, men endelig f lov til fde vaginalt overkommer all smerten jeg opplevde. Endelig hadde jeg fdt mitt eget barn, uten hjelp av skalpel. Til tross for at jeg fikk en s dyp rift har jeg ogs vrt superheldig sluppet unna vondter. Jeg har ikke hatt problemer med verken gjre det ene eller det andre p do. Er s klart m, men hallo, det har kommet ut en hel unge der nede.

    FOR EN FLELSE!! Jeg har brt dette barnet i 38 uker og 5 dager. Jeg brukte 25 1/2 time fra frste registrerte rie til han var ute.
    Jeg overlevde, og fikk oppleve den beste flelsen i hele verden atter en gang!

    Vi valgte ogs filme fdselen. De siste 20 minuttene av fdselen har vi p film. Aldri fr jeg har jeg hrt meg selv lage slike lyder. Blir flau bare av tenke p det. haha. Helt fantastisk ha det p film, men blir nok kun for oss to se. Selv om mamma ofte stilte seg forran kameraet, er det en helt fantastisk ting ta vare p. Er veldig glad for at vi filmet det hele.
    Nei, filmet s klart ikke langt oppi "utgangen" men fra siden, s det hele er ganske uskyldig. Alt uten om mine brl. Jeg lurer p hva de andre fdende kvinnene tenkte. haha.

  • Publisert: 01.03.2013, 12:08
  • Kategori: Fdselhistorien
  • 13 kommentarer
  • Min korte, fine fdsel

  • Publisert: 02.06.2012, 11:02
  • Kategori: Fdselhistorien
  • 23.01.2011 - 08:50

    S var det prve huske alt det som skjedde p den korte tiden. Innlegget er litt langt da! haha
    Skulle nske jeg hadde tatt mer bilder, men ting skjedde s fort at kameraet ble glemt i mellom det hele.

    Det begynte onsdagskveld. I halv 10 tiden begynte jeg kjenne et mye kraftigere tak i kynnerene. De kom relativt hyppig, og det gikk godt utover korsryggen. Kvart p 10 begynte jeg telle dem, og de begynte allerede komme hvert 5 min, men varte i gjennomsnitt halvannet minutt hver gang.

    Jeg sendte melding til barnefaren at det gjerne var i gang, og at han burde sitte p vakt. Men at det ikke var vits stresse s mye med det, siden det fort kunne ta lang tid. Jeg ringte ogs min stemor for si i fra, siden det er hun som stod p listen over "taxi". haha. S den frste timen gjorde jeg ikke s mye mer enn det, eller telle mens jeg satt s p tv eller p dataen, men etterhvert begynte de bli en del mer ubehagelige, s jeg fant aldri en god stilling sitte i. Det endte da med at jeg sneik meg inn i dysjen for se om det hjalp litt.
    Det hjalp p korsyggen, men etterhvert begynte det bli tungt st i dysjen, s jeg mtte gi opp det. Etter dysjen fant jeg ut at jeg skulle pakke de siste smting som skulle i sykehusbagen og brettet klrne som l i trketrommelen. S etter en timestid, halvannen, ringte jeg fden for hre med dem om hva jeg skulle gjre.
    Der fikk jeg beskjed at ettersom at jeg var s langt p vei som jeg var, at det var tvillinger og at Mathias l i seteleie, s skulle jeg ihvertfall bare komme inn p en sjekk.
    S da var det ringe "taxien" og komme meg avgrde.

    Jeg ble enig med barnefaren om at jeg skulle gi beskjed om jeg ble lagt inn p sykehuset. Tenkte at det var stor sjangs for at jeg ble sendt hjem igjen, s den frste underskelsen var uten ham.
    Der satte de p ctg for se p hjertelyden, riene og bevegelse p guttene. Ble litt sur da riene begynte avta nr jeg kom p sykehuset, selv om de hadde vrt ganske regelmessige de 2 timene hjemme fr jeg kom meg dit. S jeg begynte lure p hvor lenge denne fdselen kom til vare.

    Etter en liten time med ctg-mlinger skulle jeg inn til en lege for sjekke om Mathias fremdeles l i sete, og f sjekket om jeg hadde noe pning. Mathias l s klart i sete, godt festet nede i bekkenet, og ingen, eller minimal pning. Fy f* s ubehagelig det er f sjekket pningen. Var redd et lite sekund for at fingrene til legen skulle komme opp halsen p meg. haha.
    Selv om det var s liten (bitteliten) pning ville de alikevel ha meg over p observasjon. Delvis fordi det var s sent, og at jeg skulle tidlig opp p rngten. Rngten var bestilt til kl. 07.00, og klokken nermet seg n 01.30.

    Godt plantet inne p et rom ringte jeg barnefaren, slik at han fikk kommet seg opp p sykehuset. S rundt en time senere var han p plass. Riene begynte hope seg opp igjen, s det var godt f noen som kunne ligge massere meg i korsryggen mens jeg prvde sove.
    Hadde tidligere blitt tilbudt en sovetablett, s rundt 02.40 begynte jeg bli lei riene som forstyrret meg nr jeg prvde f sovne, s jeg takket ja til tabletten.

    Tror ikke det gikk 2 min en gang etter at sovetabletten var tatt fr vannet gikk. Det var en merkelig og morsom opplevelse. Herregud s mye vann det fantes der inne da. haha. Det var en helt syk opplevelse. Hper virkelig alle der ute opplever at vannet gr av seg selv. haha.
    S etter ha trdd p meg et av verdens strste bind, valset jeg meg inn p rommet igjen.
    Var ikke satt meg ned i sengen fr riene hadde begynt ta skikkelig tak i alt som heter korsrygg og hofter. Det var helt jvlig, for si det mildt. Nei, det var da jeg skulle nske at riene mine vra sterkest rundt magepariet. For flelsen nr de tok skikkelig tak i rygg/hofter var som om noen tok en metalplate og skrapte seg frem og tilbake p beina. Litt som spisse en spiker. Ikke noe srlig deilig, nei.

    S da ble plutselig rngtenen fremskydd. Jeg m rlig innrmme at jeg hper ingen m g igjennom det smertehelvette der. Ettersom at riene mine l mest i rygg og hofter, gikk det helt galt mtte ta rngten. Der mtte jeg ligge strak ut p ryggen p en knallhard treplate. Der skulle jeg ligge helt i ro, og hoftene mtte ligge helt horisontalt. S det var mye pirking. Jeg flte rngtenen tok dager, og trene kom s det holdt. Jeg kunne ikke gjre en drit for gjre det bedre for meg selv da jeg mtte ligge helt rolig for f et godt bilde av bekkenet. S etter noe som virket som timer, var bilde endelig tatt og jeg ble trillet opp p rommet igjen.
    Vell oppe p rommet s sjekket de pningen igjen (AU!). Og der var jeg heldig som hadde 3 cm. S jeg satt emeg klar til f satt Epiduralen. Hadde aldri trodd jeg ville ha den s fort, men faen heller, JA TAKK!
    Men s satt jeg der da, men krummet rygg, en anestesilege med spryta i hnda, da legen hopper inn i rommet; "Nei, hun skal ikke ha epidural". (Hva faen tenkte jeg, gi meg den epiduralen. N). "Hun skal ha spinalbedvelse".

    Det viste seg at bekkenet mitt var for lite til at jeg ville klare en setefdsel, s operasjonsalen var i full sving for f meg ned og tatt keisersnitt.
    Jeg kan ikke beskrive flelsen jeg fikk da spinalbedvelsen gikk inn, og smertene gikk ut.
    Ingen flelse fra ribbeina og ned. DEILIG !
    S etter en del riving og tying. Flte hele kroppen ble vridd rundt, egentlig ganske morsomt, ropte den ene barnepleien om at tvilling en n var ute. Noen sm klunk var det eneste jeg fikk med meg fr den ene tvillingen ble frt inn p et annet rom. Pappen fulgte med inn p rommet, og bare et minutt senere kom tvilling to. Han ble fort vist til meg fr de tok han inn p et annet rom ogs. Det hele var veldig urealistisk. Tenk at n var de her. Begge to, i levende live. Klokken 05.11 var begge ute og jeg var offisielt blitt mamma for to nydelige gutter.

    S mens jeg ble sydd igjen, ble guttene trket og pakket inn i gode, varme tepper.
    Like etterp kom pappen og en barnepleier med guttene ut til meg, slik at jeg fikk sett dem fr jeg ble rullet inn p intensiven for observasjon.

    Der forsvinner litt av hukommelsen, fordi jeg er usikker p om jeg sovnet litt fr jeg fikk guttene inn til meg eller om de kom relativt fort etterp. Jeg husker ihvertfall at de bare ble en liten stund fr de ble frt bort igjen, og jeg sovnet.
    Noen timer senere ble jeg rullet opp p barsel og guttene kom like etter.





    Etter det fikk jeg flelsen igjen i fra livet og ned. Jeg fikk holde guttene mine. Og jeg fikk oppleve hvor lite mobil og hvor mye vondt enn har etter et keisersnitt. Jeg anbefaler ingen vre syk nr en har tatt keisernsitt. For hoste med sting i magen er ikke kjekt. Heller lite kjekt nr kateteret er tatt ut og du m p do frste gang. Greit kunne g p do selv, uten hjelp. Det kan du da alts ikke etter et keisersnitt. haha. Jeg flte meg utrolig handikappet. Ikke spesielt kjekt. Men HEY! underlivet er i godt behold ihvertfall ;D haha.



    S n sitter jeg her p syekuset og har verdens beste flelse.Jeg er blitt mamma!
    De er absolutt verdt all smerte ♥

  • Publisert: 02.06.2012, 11:02
  • Kategori: Fdselhistorien
  • 2 kommentarer
  • hits