Ann Helen Moen

Clinomania (.n)

  • Publisert: 09.03.2014, 11:23
  • Kategori: Tanker
  • - excessive desire to stay in bed.

    Det har vært mitt mantra de siste ukene, å til dels føles det stort sett slik enda. De siste ukene har vært tunge og krevende. Jeg har nærmest selv vært en berg-og dalbane av følelser, å det har tatt på.

    Det ene sekundet nyter jeg fred å ro, å med det kan hverdagslivet virke idyllisk og nesten på kanten, klisjé. Å bare sekunder etter føler jeg livet raser forbi meg mens jeg panisk prøver å løpe for å ta det igjen. Som en evigvarende tredemølle. (Å jeg som hater å jogge da!)

    De siste ukene har vært preget av utrolig mye stolthet også. Mathias og Oliver har feiret sine 3(!) fantastiske år og vår lille hjertesten Felix Vilhelm har rørende nok allerede blitt 1 år! #hvorfaenblirtidenav

    De siste ukene har vært veldig krevende. Ikke bare på familiefronten, men også arbeidslivet. Permisjonen er over for denne gangen, men med barnehagestart i august, måtte vi lete etter dagmamma. Det er fullstendig umulig for meg å være hjemme med Felix i ulønnet permisjon. Vi er totalt avhengig av to stabile inntekter. Det har det ikke vært de siste månedene. Dagmamma lot seg vente på, å dagene føltes tunge og ikke minst dyre. Jeg vil veldig gjerne høres mye mindre materalistisk, men i den verden vi lever i nå er penger roten til ALT! I tillegg topper det seg litt ekstra når jeg ikke er sikret 100% stilling når jeg kommer tilbake i jobb. Jeg er dermed på leting etter ny. Å det er heller ikke bare bare. Det har dermed fått hele hverdagslivet nå til å bli ett stort rot.

    Heldigvis har vå nå fått dagmamma, men jeg sitter fremdeles uten 100% stilling. En uke føles plutselig ut som en hel måned, å presset bare stiger med hver eneste dag. Jeg har jo som alle andre mødre ett stort ønske om å gi mine barn alt de måtte trenge og enda mer. Både når det kommer til kjærlighet, tålmodighet og ikke minst klær og leker. Akkurat nå føler jeg meg tappet for alt. I og med at fremtidsplanene for tiden er veldig usikre, sitter vi å tviholder på det vi kan. Prøver å holde oss flytende på det som for tiden kan minnes litt om et synkende skip.

    Misforstå meg rett, vi har det veldig bra sammen. Å vi prøver å la stresset påvirke barna på tilnærmet lik null. Men for meg blir det til tider litt mye. Jeg prøver å ikke la det knekke meg, men kjenner at det tar på. Jeg sover dårligere, er mye trøttere hele dagen, orker ikke trene og tålmodigheten min er svært lav. Hjelper ikke særdeles mye at Felix for tiden kan slå seg totalt vrang på natten, å holde det gående i noe som virker evigheten. I tillegg står han opp umennesklig tidlig. Klokken 5 er IKKE morgen for ett B-menneske som meg. Det er midt på natten! Hedligvis er Per en fantastisk hjelp. Han tar ungene om morgenen så jeg kan sove litt lenger. Så lenge jeg tar Felix på natta. En fin balanse, men alikevel, krevende.

    Så nei, det er ikke BARE rosenrødt å være Mamma Moen. Det er til tider svært tungt, å jeg kan ta meg i å gråte av utmattelse så fort ungene har sovnet for kvelden! For opp i alt mamma er jeg også en individuell person. Jeg trenger å seile på rolig sjø innimellom også. Jeg skulle mer en gjerne sett at denne stormen la seg for nå. For dette er for tungt.



     

  • Publisert: 09.03.2014, 11:23
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits