Ann Helen Moen

Mine tanker om fødsel

  • Publisert: 28.11.2012, 12:00
  • Kategori: Tanker
  • Det er mange som lurer på det samme spørsmålet; hva jeg tenker ang. fødsel. 

    Jeg må ærlig si at jeg gleder meg.

    Jeg ble sist gang frarøvet retten til å arbeide for å få ut tvillingene på egen hånd. Tvilling 1 - Mathias lå i seteleie da fødselen startet. Han hadde også festet seg, noe som gjorde at det var umulig å prøve å snu han. Jeg hadde fått beskjed allerede på ordinær ultralyd, at om han fremdeles lå i seteleie ved fødsel, at de ville ta en evaluering om jeg kunne føde vaginalt. 
    Da fødselen startet og jeg kom meg på sykehuset, kunne overlegen tydelig kjenne at han lå festet med rumpa ned. Vi fikk beskjed om at jeg var satt opp til røngten tidlig neste morgen, for å se om jeg hadde bredt nok bekken til å kunne føde et setebarn. Før vi viste ordet av det gikk vannet, og vi ble hastet ned på røngten. Ikke en god ting å gjøre med rier! Det var makabert vondt!
    Etter vi kom oss opp på rommet igjen, fikk jeg konstantert 3 cm, og epidrualen kunne settes. JIPPI! Ånei, der kommer overlegen springene inn med henda nesten veivene i været for å stoppe anestesisykepleieren som satt klar bak meg. Her skulle ingen epidural settes, men spinalbedøvelse. Jeg hadde desverre ikke bredt nok bekken til å føde et setebarn normalt. Det ville være en for stor risiko for både meg og barna. Mest sannsynlig hadde Tvilling 2 - Oliver glidd ned med hodet når det var hans tur, men det hjalp ikke så mye.

    Så da bar det over på operasjonsbordet, og spinalbedøvelsen ble satt. Bare få minutter etterpå var både Mathias og Oliver født. To nydelige keisere! Jeg fikk sett dem fort begge to før jeg ble trillet bort på observasjon, og guttene ble tatt ned på 3D for evaluering (ble født prematurt, 34 + 4).
    Tror det gikk nærmere halvannen time før en stolt pappa og sykepleier kom trillende på guttene mine. Ettersom at jeg hadde fått spinalbedøvelse, måtte jeg ligge nede på obs. en stund før jeg fikk komme opp på fødsel, og dermed kom heller guttene ned til meg når de var klar.

    Jeg var så smart å ta en sovetablett bare halvannet minutt før vannet mitt gikk, noe som gjorde at jeg var en smule forfjamset og fnisete av meg. Dette hadde bare smålig begynt å dabbe av når guttene var komt ned, så jeg husker ikke serlig masse av hva som ble sagt eller gjort. Men noe jeg husker var at det var utrolig merkelig. Der lå jeg plutselig uten mage, og med to gutter i armene. To nydelig gutter, men var de virkelig mine? Jeg husker jeg lurte på om de var sikker på at de ikke ga meg feil unger nå, eller at mine fremdeles ikke lå i magen. Det var rart å gå fra å være gravid til å ligge bak et forheng mens noen viser deg en baby og sier det er din. Jeg klarte ikke helt å forstå at de virkelig var mine. 
    Ikke misforstå meg, morsfølelsen var på plass med en gang, og jeg led ikke av noe fødselsdepresjoner, men det var forvirrende for meg.
    Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med at det skulle være så "enkelt". Bare få ungene sine servert i armene. Nå var jobben gjort, liksom.

    Hvor hadde jeg trødd til?
    Hvilken jobb gjorde jeg?
    Hvorfor får jeg en så stor gave for en jobb jeg ikke gjorde?

    Jeg følte jeg ikke hadde jobbet for gaven. Jeg ble frarøvet muligheten til å jobbe og slite for å få to nyfødte gutter klaska på brystet. Jeg ble frarøvet den så sårbare tiden rett etter de kom ut av den trygge livmoren min. Jeg ble frarøvet rettigheten til å være den andre, om ikke første, til å holde ungene mine. Ikke en serlig kjekk følelse å sitte med, å tenke at før meg, så var det gjerne titalls forskjellige personer som fikk holde og beundre guttene mine. Det er enda sårt å tenke på den dag i dag.

    Dere må ikke misfortå hva jeg mener. Jeg er glad de ble tatt med keisersnitt, i forhold til hva som kunne skjedd om vi hadde prøvd å født vaginalt. Det kunne endt gale for både Mathias og meg, og gjerne Oliver også. Jeg er glad den rette besluttningen ble tatt, og at de den dag i dag er to friske gutter.

    Det er bare at denne opplevelsen har fått meg til å forstå hvor viktig det er for meg å kunne føde vaginalt neste gang, altså nå når lillebror kommer. Jeg har snakket med min jordmor og jordmoren jeg fikk på ord.ul, og jeg får føde vaginalt neste gang. Så sant lillebror ikke bestemme seg for å ta en "Mathias". Det er ingenting i veien for at om Felix legger seg med hode ned, at jeg skal få føde normalt. Jeg har mange tanker og ideer om hvordan min neste fødsel skal være. Jeg husker at jeg var veldig usikker på hvordan jeg ville det sko foregå sist gang, men denne gangen er jeg bestemt på å sette opp ønsker om hvordan ting skal gå. Er litt usikker på om jeg får føde på fødeloftet her i Stavanger i og med at jeg en gang har tatt keisersnitt. Å skulle det være mulig så vil jeg absolutt det. Jeg har lyst å føde i badekar, ihvertfall bruke det som smertelindring. Jeg vil ha dempet belysning, minst mulig folk rundt meg, min kjære ved min side, og sist men ikke minst, jeg vil ta i mot selv. 
    Om noe skulle gjøre at disse kriteriene ikke kan oppfølges, så tar vi ting litt som det kommer. Sikkerhet kommer først, absolutt! 

    Jeg vil bare si til de av dere som syntes at keisersnitt bør være valgfritt, at nei, jeg er ikke enig! Da tenker jeg absolutt ikke på smertene av et keisersnitt i etterkant, men for det beste for deg som er mor. Du blir frarøvet den første tiden med babyen din. Den får du aldri tilbake. Du blir frarøvet stoltheten av å ha arbeidet for babyen din. Det så utrolig mange følelser og babyen første ting du blir frarøvet, som ikke er verdt det. Det er ikke en god følelse og sitte igjen med etterpå. Heldigvis for meg, så har jeg muligheten til å få oppleve å få arbeide selv. Jobbe for å møte mirakelet som har gjemt seg i magen. Det er gjerne urkvinnen i meg som snakker nå, men jeg vil føde normalt. Jeg vil jobbe for det!

    Er jeg den eneste som føler det slik? 

    Jeg forstår at folk lider av skikkelig fødselsangst, men tenk igjennom det. Vil du virkelig bli frarøvet disse tingene fordi du er redd for at det skal gjøre vondt, eller at du skal revne? Det vil gjøre vondt! Det skal gjøre vondt. Du skal ha et barn på gjennomsnittlig 3,5kg ut av et lite hull. Selfølgelig vil det gjøre vondt. Å sannsynligheten for at du vil revne eller bli klippet er relativt stor, men det gror igjen etterhvert. Du vil etterhvert klare å sitte igjen. Du vil etterhvert klare å gå normalt. Du vil også etterhvert gjerne ønske deg flerne barn, og du er villig til å gå igjennom det samme igjen. 
    Så vil du virkelig satse noe så dyrebart som den første tiden med din nyfødte? Ikke la redselen ta overhånd, og skremme deg fra en opplevelse med den nyfødte som du kun får en gang. Jeg får oppleve den tiden med Felix, men jeg kan aldri få den tiden med Mathias og Oliver. Å for å si det slik, det er helt jævlig etter et keisersnitt også, over lengre tid! Så de av dere som er redd fpr at det skal gjøre vndt under en fødsel, det er ikke serlig godt når morfinen går ut etter operasjonen. Så er det sagt! haha.

    Det er ikke bare dette som gjør at jeg personlig ihvertfall, syntes det er best å føde vaginalt. Det er så utrolig mange flerne fordeler for barnet, og måten den møter verden. Det er medisinske grunner til at et barn har best av å bli født vaginalt. Alt i fra at fostervannet i lungene kommer best ut ved å fødes vaginalt, da selve fødselen bidrar til å "dra" vannet ut av lungene til barnet. Til at en vaginal fødsel er mye mindre traumatiserende for barnet. Blodgjennomstrømningen i navlestrengen får jobbet seg ferdig (ferdigere ihvertfall) ved en vaginal fødsel, enn når en må haste barnet ut av mors mage ved keisersnitt. Det er også store fordeler for mor. Det er mye mindre risikabelt å føde enn å gå igjennom en hel operasjon. Å sist men ikke minst, arret! Det er ikke serlig fint å gå med et skjevt, stort arr på magen. Om du må sy etter en vaginal fødsel, så er det vell ingen som glor deg oppi høna når du går på stranden i bikini. Jeg personlig bryr meg ikke om mitt arr, det er heller ikke serlig synlig, men det er alikevell noe du får uansett ved keisersnitt. Magen/Livmora trekker seg saktere inn ved keisersnitt fødsel enn normal vaginal. Det kan oppstå komplikasjoner som at livmoren blir påvirket etter ett så stort snitt. Jeg har vært superheldig! Lite arr, magen trakk seg fort inn igjen, og jeg hadde ingen komplikasjoner eller infeksjoner i arret i etterkant. 
    Men jeg har i ettertid slitt mye med kraftige mensensmerter (skal ikke påstå å si at keisernsittet er ansvarlig for dette, men det rimer litt?!). Helt til høyre på arret hovner området opp når jeg har mensen og eggløsning og jeg blir skikkelig øm langs hele arret når jeg har mensen/eggløsning. 

    Dere må ikke tro at et keisersnitt i seg selv bare er snipp, snipp så er du ferdig, her er en frisk unge! Så her har du både fysiske og psykiske "plager" med et keisersnitt. Hvordan jeg opplevde det, og hvorfor det er så viktig for meg å kunne føde normalt nå med lillebror. Så håper jeg at jeg gjerne hjalp noen, og ikke skremte andre enda mer. 

    Så tilbake til svaret mitt; Jeg gleder meg til å føde normalt! 

    Mitt første møte med Mathias og Oliver etter operasjonen (Nede på observasjonen)

    JEG VIL OGSÅ PÅPEKE: 
    Jeg er ingen ekspert på dette området. Dette er mine erfaringer og tanker. Jeg vet at en vaginal fødsel kan være feil valg for enkelte av en medisinsk årsak. Jeg har ikke tatt med i beregning verken totalruptur eller andre alvorlige fødelskomplikasjoner. Jeg forstår også at noen må ta keisersnitt av medisinske årsaker, som meg. Nå snakker jeg om personer som har en generell fødselsangst. At det i enkelte tilfeller er det beste å gjøre, skal jeg aldri tvile på. Jeg er ingen lege, og jeg snakker veldig generelt. Jeg er også for at folk som har vært i fødsel i mange timer, har avføring i fostervannet og andre ting som tilsier at en normal fødsel vil være skadelig bør ta hastekeisersnitt. Jeg beklager om folk føler seg tråkket på, eller har lyst å hive i trynet på meg at ting ikke alltid er så "rosenrødt" og enkelt, at dette er personlige tanker om fødsler. Hvordan jeg ble påvirket av et keisersnitt. Hvilke følelser jeg satt igjen med etterpå, og hvordan det påvirket meg til å tenke nå i dette svangerskapet. Jeg prøver på ingen måte å si at om du har fødselsangst å vil ha keisersnitt, at du er ei pingle eller noe sånn. Jeg vil bare sette lys på det som ofte blir glemt når en tenker på fødsel. Nettopp den første, dyrebare tiden du aldri får igjen. Jeg vil bare at folk skal tenker etter hvor viktig den stunden er! Ikke ta den for gitt! (: 

    Hva tenker du om fødsel?
    Har du født før, og vil du gå igjennom det en gang til?
    Har du tatt keisersnitt?
    Satt du også igjen med følelsen av å bli frarøvet noe dyrebart? 

  • Publisert: 28.11.2012, 12:00
  • Kategori: Tanker
  • 12 kommentarer
  • 12 kommentarer

    Ida

    28.11.2012 kl.13:51

    Jeg hadde også kjempestort ønske om å føde vaginalt. Det fikk jeg også, men jeg skulle noen ganger ønske det hadde blitt ks. Ja, man er dårlig etterpå, men det kan man være etter vaginal fødsel også. Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning, og med en fødsel som varte nesten 24 timer, var jeg så dårlig da ungene kom, at jeg ikke fikk være sammen med dem. De kom i uke 36+0 og veide +-2,2 kg. Fikk sagt fort hei, og holde litt (etter at de ble tatt ut til barnelege for sjekk), før de ble kjørt til nfi. Dagen etter fikk jeg dem inn på rommet i noen minutter og på kvelden ble jeg trillet bort til dem en liten tur. Jeg er sikker på at jeg ville kommet med raskere ved keisersnitt, da jeg ikke ville brukt opp alt jeg hadde av krefter på fødselen. Hadde skyhøyt blodtrykk i flere dager etterpå, og fikk såvidt lov til å være utenfor rommet. Fikk ikke morsfølelse med en gang, fordi jeg og kroppen var så utenfor at jeg hadde mer enn nok med meg selv.

    Jeg har lyst til å føde igjen for å få en opplevelse slik du beskriver, men er klar over at det ikke er garantert at det blir slik. Håper du også er klar over det:)At selv om du får føde vaginalt, er det ikke sikkert det blir slik du tenker deg.

    Eline

    28.11.2012 kl.13:55

    Interessant å høre det fra den synsvinkelen, det har jeg aldri tenkt på før! Skal ha det i bakhodet når jeg en dag kanskje skal ha barn :)

    tilyn

    28.11.2012 kl.15:41

    wow gratis, jeg ønsker meg også tvilling :) jeg håpe jeg kan få det.

    Mamma Moen

    29.11.2012 kl.16:51

    tilyn: ;)

    Mamma Moen

    29.11.2012 kl.16:51

    Eline: (:

    Mamma Moen

    29.11.2012 kl.16:53

    Ida: Ja, så klart. Det var det jeg prøvde å få frem også, at jeg tok forbehold om medisinske årsaker som kunne gjøre at en vaginal fødsel ikke er det beste. Jeg er fult klar over at jeg ikke er garantert en slik opplevelse, men om alt ligger tilrette for det, så vil jeg gi en innsats. Selv om en vaginal fødsel gjerne ikke ender i rosa elefanter og tryllestøv, men jeg har ihvertfall gjort en innsats. Det for meg er viktig! (:

    Cathrine

    30.11.2012 kl.21:16

    Vel, jeg ville ha ks fordi jeg var redd for å revne osv. men likevel valgte jeg å føde vaginalt. Jeg hadde en lang og tøff fødsel, som jordmødrene sa. Barnet mitt var nesten 4,5 kg, kom med hånden foran hodet og skuldrene roterte ikke den siste roteringa. Det endte opp som jeg var kjemperedd for, med at jeg revnet ganske bra. Når han kom ut følte jeg absolutt ikke at jeg fikk noen premie for arbeidet. Sliten, uten søvn på mange mange timer og jeg mistet i tillegg ganske mye blod så holdt på å svime av hele tiden. Har fått framfall i skjeden på grunn av tøff fødsel. Det er noe jeg må slite med resten av livet som ikke heler seg selv. Kan opereres men som regel får samtlige tilbakefall. Eventuell neste vaginal fødsel vil gjøre det verre. Er vel ikke så rart om jeg ønsker meg keisersnitt neste gang? Jeg tør i allefall ikke føde normalt igjen.

    Mamma Moen

    02.12.2012 kl.13:34

    Cathrine: Da er det ikke rart at du ønske ks ved neste fødsel. Å jeg forstår deg kjempe godt. Det er alltid en negativ side med begge deler, og som jeg prøvde å poengtere i teksten også, så er jeg klar over at det kan gå galt på mange måter. Alikevell så føler jeg som sitter med et ks bak meg at det er verdt å satse. Jeg ville også bare komme frem med ting som en gjerne ikke hører når det kommer til ks. Når folk snakker om det, så blir det fremstilt som om det er den letteste måten å føde et barn på, og på mange måter så er det desverre ikke det. Jeg er også glad for at forrige fødsel ble ks, med tanke på hva en vaginal fødsel kunne bety for oss. Men følelsen jeg satt med etterpå gjør at jeg brenner enda mer for en vaginal fødsel denne gangen. Så det jeg i grunnen ville frem til var å sette lys på hvor tungt, hardt og vondt det kan være med et ks også, og risikoen som også ligger bak en så stor operasjon. Jeg ser jo at i ditt tilfelle så hadde ks vært et bedre alternativ, og det er det jeg ville frem til også. At det finnes ganger hvor ks er bedre for både barn og mor. Det er ingen tvil om at noen situasjoner tilsier ks. For meg, som jeg sikkert har nevnt 4 ganger, var det virktig å sette lys på de "dårlige" sidene med et ks også (: Så håper jeg inderlig ikke at du tok det innlegget på feil måte. Noen burde fått ks, og det forstår jeg kjempe godt! Så håper jeg virkelig at ved en evnt. nestemann, at du får den fødselen som er best for dere, og at du blir hørt (:

    Camilla

    02.12.2012 kl.19:47

    Flott innlegg, Ann Helen! Syns det er bra at du skriver om temaer som dette og forteller om din opplevelse. Har selv 60 dager igjen til min første fødsel og er veldig spent på hvordan det blir. Er ikke spesielt nervøs, mer spent. Under hele svangerskapet så har jeg bare håpet at jeg slipper keisersnitt nettopp pga disse grunnene du belyser her. Altså, selvfølgelig så må man ta det som kommer og gjøre hva som er best for mor og barn i akkurat den situasjonen der og da. Men hvis jeg hadde fått valget så hadde jeg valgt vaginalt. Nå er det jo sånn at jeg ikke aner hva jeg går til (og godt er vel deg hehe) men er spent på å oppleve hvordan kroppen selv skal jobbe seg gjennom dette. Så nå blir det spennende å se hvordan det ender;)

    Mamma Moen

    03.12.2012 kl.20:02

    Camilla: Ikke sant. Er utrolig spent selv til å se hva kroppen min klarer å prestere når den tid kommer! Så bra at innlegget kom til nytte for folk, ingenting er bedre (:

    Cathrine

    03.12.2012 kl.21:07

    Neida tok det ikke feil:) Er posivite og negative ting ved begge, men selvsagt er det best på den naturlige måten om det går bra:) Håper det går bra for deg og det gjør det sikkert med så positiv innstilling som du har:) Jeg grudde meg ikke til fødselen i forkant, men kom ut av det med skrekken hehe.... Kroppen er jo laget for å føde:)Skulle ønske en naturlig fødsel til jeg også om jeg blir gravid igjen på grunn av alt det positive for barnets del, men tør ikke:(

    Renate

    08.12.2012 kl.21:39

    Åå. Jeg er også gravid, og 33 uker på vei med mitt første barn. Jeg er ikke av de som har fødselsangst. Tvert imot! Jeg gleder meg til fødselen og det å oppleve noe slikt. Jeg er selvsagt veldig klar over at det kommer til å bli det mest smertefulle i mitt liv så langt, men også det beste! Så jeg kan ikke annet enn å glede meg og håpe jeg kan føde normalt :) Det regner jeg også med at jeg kan :) (med mindre det skjer noe prekært da selvsagt..) :) Så skjønner veldig godt tankegangen din :)

    Skriv en ny kommentar

    hits